Beskrivelse
«Bravo Bravinger! Det får man lyst til å rope ut etter å ha lest Håkan Bravingers energiske, men også svært psykologisk fintfølende halvdokumentariske roman Budbæreren.» – Svenska Dagbladet
Året er 1925. Andreas Bjerre er i ferd med å dø. Han tar sitt eget liv.
For Madeleine Bjerre fantes det ikke noe valg denne avgjørende novemberdagen i 1925. Hun krøp opp i sengen og la seg bak ham, lyttet til pusten hans, de lange åndedragene, kjærtegnet ham der han lå i sengen, så liten og ubevegelig, lik et barn som trenger trøst. De lå fortsatt slik da hun lukket øynene hans for aller siste gang. Ja, han hadde forlatt henne. Akkurat som hun alltid hadde visst at han kom til å gjøre en dag.
Stockholm 1913: Andreas Bjerre er psykolog og forsker, og skal skrive en fagbok om livstidsdømte fanger på Långholmen i Stockholm. Ekteskapet med Amelie har havarert og han strever med skrivesperre og seksuelle tvangstanker. Og ikke minst plager det ham, har plaget ham hele livet, det kompliserte , for ikke si hatske, forholdet til sin eldre bror, psykoanalytikeren Poul Bjerre, tilhørende kretsen rundt Freud.
Sakte men sikkert dras Andreas mot sin undergang – ikke minst da broren gifter seg med Gunhild, mor til Amelie. Men det finnes en kvinne, Madeleine, som vil gjøre alt for å redde Andreas. Hun bestemmer seg for å bli den som bærer bud om forsoning mellom de to brødrene. For sent innser hun at dette kan føre til at hun selv går til grunne.
Budbæreren bygger delvis på autentiske dagbøker og brev, men er likevel en fri fortelling om to brødre og deres møter, både reelle og imaginære. Den ene strever med overbevisningen om sin udugelighet, mens den andre tenker «overmenneske» om seg selv.
«Håkan Bravingers klassiske familiedrama om brødrene Poul og Andreas Bjerre er et gripende forsvar for det nakne og skjelvende livet mot det rigide og helgarderende ikke-livet.» – Dagens Nyheter
«… årets hittil beste svenske roman (ja da, jeg vet at vi bare er i mars måned) er klinisk fri for påklistrede samtidsanalyser, dokusåpementalitet og ungdomsdyrkelse.» – Helena, Bokhora.se
«Jeg ser for meg at det er vanskelig for en forfatter å sitte med et så fantastisk råmateriale som bare ber om å bli formidlet, som voldsomt store seil som må fylles med luft. Bravinger ror det hele i land. Han blåser liv i sine hovedpersoner, skriver frem et Stockholm anno 1913, innlevelsesrikt skildret i hver eneste detalj. Jeg er som regel skeptisk til å benytte virkelige personer for å bygge en roman, ikke av moralske hensyn, men fordi jeg synes det er giddeløst og slapt. Finn på noe eget i stedet, pleier jeg å tenke. Men nå kapitulerer jeg fullstendig.» – Aftonbladet
