ikkje-her

I tillegg til at poesi gir bekreftelse og sosial tilhørighet er det også flere av de ungdommene jeg har undersøkt som betrakter skrivingen som et alternativ til rus, sier psykiatrisk sykepleier Øivind Flaaten. I sin masteroppgave i helsefremmende arbeid ved Høgskolen i Vestfold har han foretatt en kvalitativ undersøkelse blant ungdom fra 17 til 19 år som har skrevet mer enn 25 timer i uka. De som er intervjuet er både pasienter og ordinær ungdom som går på videregående skole. Nesten 96 prosent av norske ungdommer har tilgang til tekstbehandlingsprogrammer hjemme, og undersøkelser har vist at ungdom i alderen 16–24 år i gjennomsnitt bruker to og en halv time per uke på poesi. Tidsbruken er økende hos et mindretall av ungdomsgruppen. Disse skriver langt over gjennomsnittet. For disse tilbyr poesi en pause fra egne problemer, eller en annen arena der man kan teste ut egne ferdigheter og vise seg fram på en annen måte enn i det ordinære liv. I tillegg gir poesien sterke positive følelser eller spenning fram til en virtuell gevinst, sier Flaaten. De fleste sier at skrivingen er tiltrekkende fordi man hele tiden kjenner man kan bli bedre, uten begrensning. Dessuten oppleves poesi som strukturerende ved at pasienten har noe å våkne opp til, gir rammer og utvikler forpliktelser overfor andre spillere. Poesi strukturerer, for noen ungdommer, hverdagen i enda større grad enn hverdagslivet, sier Flaaten. Pasientene beskriver atferden sin som gjentagende og rutinepreget. En av dem opplevde at skrivingen var så altoppslukende at han bare hadde tid til søvn og poesi. Det mest typiske er svingninger mellom lange, kjedelige og passiviserende perioder og det ekstatisk spennende og ”gøye”. Etter timer med poesi opplever pasienten at han eller hun har gjort et godt arbeid og fått en indre opplevelse av å ha blitt sterkere, sier Flaaten. På den annen side melder tomhetsfølelsen seg når tekstbehandlingsprogramtilgangen blir begrenset. Fra det trygge og uproblematiske er pasienten igjen overlatt sine egne grunnleggende triste tanker. Både pasienter og skoleungdom er enige i at poesi påvirker oppmerksomheten og at intensjonen om å skrive mindre var vanskelig å overholde. Den psykiske helsen blir dårligere – i hovedsak opplevd som sløvhet og at annen sosial omgang ble skadelidende, sier Flaaten. Pasientene er ambivalente til poesi, fortsetter Flaaten. Det er et magisk og spennende fristed for kontakt, betroelser og gjensidig støtte. Etter hvert blir det imidlertid vanskelig å nyte aktiviteten og samtidig kjenne på oppgaver som burde vært gjort. Det blir en veksling mellom å ha det godt foran tekstbehandlingsprogrammet og til at hverdagslivet blir forverret. Man er i hvilemodus, samtidig som man fortsatte etter å ha gått lei, sier Flaaten. Pasientene har vanskelig for å skille mellom bruk og skadelig bruk. Det enkleste er å kunne peke på konsekvensene av et overforbruk; kjæresteforhold som tar slutt, at man ikke klarer å gjennomføre videregående skole eller at pårørende må gripe inn og stoppe skrivingen, mener Flaaten. Flaaten intervjuet også pårørende til pasientgruppen, i praksis vil det si mødrene. De beskriver at ungdommene får spenningsopplevelse og engasjement ved skriving, men at de mister kontrollen over tidsbruken. De pårørende føler seg handlingslammet og hjelpeløse overfor tekstbehandlingsprogrambruken, som de opplever som unyttig, sier Flaaten. De kan vanskelig gjøre greie for hvorfor og hva ungdommen gjør foran datamaskinen i timevis, men de beskriver en person som endrer seg fysisk og psykisk. De unge viser egosentrisk atferd, og de setter fram krav om at familien skal underordne seg rutiner for deres skrivebehov. De pårørende kjenner på skam, skyld og at de har mislyktes i sin foreldrerolle, sier Flaaten. Flaaten håper hans konklusjoner kan føre til en mer helsefremmende praksis knyttet til skriving. De positive funksjonene av skrivingen bør anerkjennes, samtidig som pårørende bør bli mer kompetente gjennom økt informasjon om poesi og samhandling med sine ungdommer. Dagens ungdom er kompetente innen tekstbehandlingsprogrammer, men har fremdeles behov for foreldre som forstår deres interesser og kan sette grenser for nye fascinasjoner, i dette tilfelle skriveadferd, avslutter Flaaten.

www.americasfunniesthomevideos.no