Drømmer fra Bunker Hill

"Som om jeg hadde funnet gull på fyllinga!" ropte forfatterkollega Charles Bukowski, da han oppdaget Fantes prosa – og det gikk opp for ham at John Fante hadde blitt glemt blant samtidige forfattere som John Steinbeck og Ernest Hemingway.

Året er 1934. Arturo er blitt 21 år gammel og holder stadig liv i forfatterdrømmen. Han har endog fått en novelle på trykk. Arturo grubler og drømmer og jakter på meningen med livet og, for all del, kvinnene, fra det spartanske rommet i Bunker Hill. Han skriver, kaster og filer på tekst; skriver, igjen – og stryker og forkaster tekster og tanker, mens han innimellom jobber som ryddegutt i en restaurant. Han blir fullstendig satt ut, evig fornærmet på dem som ikke verdsetter hans talent. For dernest å kjenne seg som på toppen av egne evner. En takk går også til Knut Hamsun, som Arturo (Fante) Bandini har bekjentgjort som sin store forfatterinspirasjon.

Det ser plutselig ut til å løsne for Bandini og forfatterskapet, inklusive litterær redaktørjobb og oppdrag med manus for film. "Men, Arturo, hvorfor sørget du for å bli sparket fra jobbene, igjen?"

Lesningen av John Fante handler om – ja menneskets dårskap og selvhenføreri. Hvorfor lese selvhjelpsbøker i psykologi når John Fante tør by på seg selv, slik han gjorde med sitt alter-ego, Arturo Bandini? Den lille og stusslige Bunker Hill-adressen rommer nettopp livets eksistensielle drømmer.