Exit Gjenferd

Dikt og forbannet løgn

Philip Roths niende og siste roman om sitt alter ego Nathan Zuckerman viser en gammel mester proppfull av liv og lidenskap.

Året er 2004, og forfatteren Nathan Zuckerman er blitt en gammel mann. Han bor for seg selv ute på landet, langt fra alle New Yorks fristelser, langt fra alt som kan distrahere ham i hans forfattervirke. Ingen aviser, ingen kvinner, ingen terroristtrusler. Bare skrivingen og hans egen inkontinente, impotente alderdom.

For den en gang så virile, kvinneglade og kamplystne Zuckerman viser det selvpålagte eremittlivet seg ikke å være nok. En uke før presidentvalget tar han turen inn til New York for første gang på elleve år. Formålet med turen er en operasjon som kanskje kan forbedre, eller til og med stoppe den ydmykende inkontinensen. Møtet med byen blir både intenst og skremmende for den gamle mannen, så vant til skogens arbeidsro. Samtidig blir han brått minnet på lengsler og begjær som lenge har ligget i dvale.

Vekket til live

For i New York møter han Billy og Jamie, et ungt par som vil flytte ut av byen et år. De blir enige om å byttelåne boliger. Og gamle Zuckerman faller hodestups for vakre, intelligente, talentfulle Jamie. Han er rynkete, slapp, og på livets oppløpsside. Det er et umulig tiltak, men for å sitere Woody Allen: The heart wants what it wants. Mulig eller ei. Forfatteren Zuckerman dikter opp et teaterstykke med seg selv og Jamie i hovedrollene, et drama hvor virkelighetens traurige begrensninger kan legges til side.

Sant mot usant?

Samtidig som han drømmer frem dialoger like avslørende som de er oppdiktete, blir han konfrontert med en annen, mer bedragersk form for diktning.  En av Jamies forhenværende elskere jobber med en biografi om den avdøde forfatteren E. I. Lonoff, og vil ha hjelp av Zuckerman – helst vil han ha bekreftet en mistanke om et incestuøst forhold mellom Lonoff og halvsøsteren, en mistanke han har fra et romanmanuskript. Var romanen en innrømmelse? Kan en roman noensinne leses slik? Herfra spinner Roth en vidunderlig tankevekkende, men aldri uoversiktlig vev av ideer omkring fantasi og virkelighet, diktning og løgn, spekulasjon og sannhet. Romanen mediterer klokt over litteraturens kraft og begrensninger, samtidig som den er energisk lidenskapelig i sin omfavnelse av levd liv på sitt mest kaotiske. 

For Roth, som for Zuckerman, er romanen en måte å tenke på, et rom hvor motstridende virkelighetsoppfatninger kan slå gnister mot hverandre. Og her gnistrer det. Roth skriver med en presisjon og en kraft svært få kan måle seg med, han snur og vender på velkjente uttrykk, stabler tankerekker på plass med en gammel mesters stø hånd. 

«... intrikat, kunstferdig og nødvendig, og unngår sentimentalitet ved hjelp av humor» James Wood, The New Yorker

«... rik nok i sin rytmiske prosa, med sine innskutte monologer og gjenfortellinger, der noen sider plutselig kan romme et helt menneskeliv.» Thomas Marco Blatt, Dagbladet