Det var vi som var her

Å gå helt fram

til linjen,

å markere den

med sine fotavtrykk.

Å holde linjen

og å holde sammen.

Og for alltid å bli værende

igjen i oktober.

Som på ordre.

Diktsamlingen Tut buly my består av dikt skrevet ved fronten – kjærlighetsdikt til det ukrainske folket og til den ukrainske litteraturen. Det svenske utvalget utgitt av Ariel og ellerströms i desember 2023 ble publisert parallelt med den ukrainske originalutgaven og omfatter mer enn halvparten av diktene i originalen. Vår norske gjendiktning bygger på det svenske utvalget som ble redigert av Julia Musakovska.

Artur Dron ble født i 2000 i Voskresyntsi i det vestlige Ukraina. Han studerte journalistikk i Lviv, hvor han for tiden også er bosatt. I 2020 debuterte han med diktsamlingen Hurtozjytok № 6 («Studenthjem nr. 6»). Han vervet seg som frivillig i februar 2022 og tjente først i Donetsk-regionen, nå i Kharkiv- og Zaporizjzja-regionene.

Boken inneholder et nytt etterord skrevet av forfatteren og en samtale via sms mellom Ida Börjel og Artur Dron vinteren 2024.

«om det […] skal ha noen betydning å skrive om noe i krigstid, kan det ikke handle om krigen – da må det handle om menneskene. For det avgjørende er ikke at denne krigen har rammet oss, men at det er vi som har blitt ­ rammet. Da russerne angrep, stod vi imot, og vi holder stand. Vi er redde og overvinner redselen vår. Vi gravlegger og gråter. Vi elsker og omfavner. Den kroppsliggjorte ondskapen har hjemsøkt oss, men vi var her. Det var vi som var her. Og vi kommer ikke til å dra noe sted.»

– Fra forfatterens etterord.

Design: Marte Meling Enoksen

«Dron er mest opptatt av diktet som vitnesbyrd, som et slags brev til omverdenen og ettertida. Tekstene vender seg bort fra krigens politiske kontekst: russerne nevnes knapt, konflikten påtales ikke. I stedet rettes oppmerksomheten mot krigens menneskelige omkostninger, og mot kjærligheten og samholdet både soldater og ukrainere imellom. Dron skriver frem små episoder fra fronten – hvordan medsoldater dør, og hvordan de holder motet og håpet oppe, for eksempel ved å bære med seg en barnetegning på innerlomma.» // « Drons bok bærer på et paradoks, og det er at den har krigen som sitt utkikkspunkt, samtidig som den vender seg bort fra krigen som politisk slagmark. «Jo færre ganger du sier ordet «krig», / desto mer kommer de til å tro / på diktene dine», står det i et dikt som skiller seg ut. Det er linjer som tross alt inviterer leseren til å reflektere over virkeligheten Dron skriver fra, som åpner en liten glipe i språket og lar oss gå inn og se oss rundt.» – Katrine Heiberg, Morgenbladet