No Más

The performance No Más is the logical result of Kjetil Kauslands year long artistic research into the martial art genre Mixed Martial Art (MMA). His book and exhibition No Holds Barred from 2006 consists of photographs from more than 150 MMA fights that Kausland has photographed in several countries over a period of four years. Parallel to working with his photographs, Kausland has himself been a part of and trained in MMA gyms in Norway and other countries. When he now steps into the cage with a professional fighter, it is to test the boundary between fascination for and the experience of the physical challenge as well as the mental challenge.

Features essasy (in Norwegian) by Lars Fr. Svendsen, Erlend Hammer and Susanne Christensen.

––––

Det sublimes somaestitikk

Lars Fr. H. Svendsen

Mine sterkeste estetiske erfaringer i senere år har ikke vært i kunstgallerier eller i museer, men på store arenaer, omgitt av tusener av mennesker som alle ser på to menn som kjemper mot hverandre i en ring eller et bur. Lyden og synet av slag og spark som treffer, registreres i hele kroppen. Det overraskende høye smellet når Hidehiko Yoshida brekker foten til Naoya Ogawa i Tokyos Saitama Super Arena på nyttårsaften 2005, kjennes for meg som betrakter på en annen måte enn et bilde eller en installasjon. Det går sjokkbølger gjennom hele kroppen min når Gabriel Gonzaga treffer Mirko ’Cro Cop’ Filipovic med et perfekt høyrespark til hodet – lyden av treffet kan høres langt ut i salen i Manchester en vårkveld i 2007 – og Cro Cop er bevisstløs før han treffer bakken. Å se MMA er en svært fysisk opplevelse. Det er som om ens egen kropp, via en overføring, registrerer en dempet versjon av det som skjer med fighternes kropper. Når man ser MMA på tv er denne erfaringen atskillig svakere, og den svekkes ytterligere i betraktningen av MMA-fotografier. Den optimale erfaringen ville selvfølgelig finne sted gjennom ens egen tilstedeværelse i ringen, men dit har jeg aldri våget meg. Det er mange år siden jeg sist var involvert i slagsmål, men erfaringen av slagsmålene i ungdomstiden sitter igjen i kroppen, slik også gamle ferdigheter fra tennisbanen gjør det. Med Maurice Merleau-Ponty kan man si at kroppsskjemaene fra ungdomstidens slåsskamper fortsatt sitter i kroppen. Uten disse erfaringene ville mine estetiske erfaringer av å se MMA også vært annerledes. Hva vi faktisk ser avhenger av hvilke kroppslige ferdigheter vi har. Som Merleau- Ponty har påvist er hele vår kroppslighet en betingelse for enhver estetisk erfaring, også når vi betrakter malerier og lignende, men det skulle være klart at de i enda større grad gjør seg gjeldende når vi betrakter fysiske aktiviteter. En som aldri har slåss, vil ikke se det samme i en MMA-kamp som en som har gjort det, på samme måte som en som aldri har spilt tennis ikke er i stand til å oppfatte det samme som en erfaren spiller når de ser årets Wimbledon-turnering. Siden jeg selv aldri har trent MMA, er det klare begrensninger ved hva jeg er i stand til å oppfatte som tilskuer, men man får bruke de erfaringene man faktisk har. Én side ved Kjetil Kauslands No Más er at han utvider sitt eget erfaringsregister: Fra å observere MMA-kamper gjennom kamera i boken No Holds Barred, trer han nå inn i buret som slåsskjempe, og etter denne utvidelsen av erfaringsregisteret vil det bli interessant å se en mulig oppfølger, en No Holds Barred II. John Dewey ville demokratisere den estetiske erfaringen. For å oppnå dette mente han at den måtte løftes ut av galleriene og museene, over til et offentlig rom. Dernest måtte det tradisjonelle idealet om interesseløshet forlates, og begjæret måtte få sin rettmessige plass. De gangene jeg har vært til stede på MMA-kamper har publikum vært et ganske annet enn det jeg pleier å møte på kunstutstillinger. MMA er et massefenomen. Over halvparten av de mest sette pay per view-sendingene på amerikansk fjernsyn i fjor var av MMA-kamper. Det er slik sett utvilsomt en estetikk for folket. Dewey ville likevel neppe ha omfavnet MMA, fordi hans estetikk ikke rommet det sublime. Estetikken dreide seg for Dewey om det skjønne, og han hadde i grunnen ikke rom for annet enn det trivelige og oppbyggelige. Edmund Burke hadde imidlertid to århundrer tidligere påvist en kilde til estetisk nytelse som var vesensforskjellig fra behaget ved det skjønne, en nytelse som var mørk, amoralsk og asosial. Han omtalte det som det sublime. Vold er et paradigmatisk sublimt objekt, og Burke gikk så langt som til å fremheve en offentlig henrettelse som sublim. Immanuel Kant tok opp tråden fra Burke, og fremhever at det sublime vekker en “negativ lyst” i oss – det virker både tiltrekkende og frastøtende. Et av hans eksempler på det sublime er krig. Selvfølgelig er det en verden av forskjell på krig og henrettelser på den ene siden og MMA på den annen, men kilden til velbehaget er nok mye av det samme. Selv om MMA er en svært sikker idrett der alvorlige skader er uhyre sjeldent, kan det neppe benektes at brutaliteten – eller faren – er en vesentlig side ved attraksjonen. Uten elementet av fare ville opplevelsen rett og slett ikke gi den samme tilfredsstillelsen. Den kroppslige utsattheten er avgjørende. Jeg kan ikke se noen grunner til at MMA ikke skulle inkluderes i det sublimes estetikk. Kjetil Kauslands utvikling fra fotoserien No Holds Barred til performancen No Más kan beskrives som en overgang fra en tradisjonell estetikk til det den amerikanske filosofen Richard Shustermann kaller “somaestetikk”, eller kroppsestetikk, da “soma” rett og slett betegner det kroppslige. Det er interessant at Shustermann fremhever Burke som en av de viktigste foregangsmennene innen somaestetikken, selv om uttrykket “somaestetikk” ikke forekommer hos Burke. Der estetikken tradisjonelt har konsentrert seg om synssansen, er Burke et viktig unntak ved å trekke inn kroppsligheten sterkt i sin redegjørelse for det sublime. Burke knytter også det sublime sterkt til tanken om selvopprettholdelse, og derfor er det klart at den estetiske erfaringen hos ham ikke forutsetter den interesseløsheten som står sentralt i så mye moderne estetikk, særlig hos Kant. Tvert imot vil erfaringen av det sublime være uløselig knyttet til interessen for selvopprettholdelse. Interessen for fortsatt eksistens er det som gir opplevelsen dens intensitet. Grunnen til at man oppsøker denne type aktiviteter er at intensiteten i dem gir en fornyet følelse av tilstedeværelse i ens eget liv. Man kan spørre om hvorfor vi tiltrekkes av slikt. Jeg tror at en viktig del av svaret er at det fanger opp en side ved følelseslivet vårt som stort sett ligger ubrukt – og bør gjøre det – i hverdagen. Vi lever tryggere liv enn noensinne tidligere i historien, og i all denne tryggheten kan det i grunnen bli ganske kjedelig. Det overskridende – eller transgressive – fremstår da som et fristende alternativ til en banal hverdagslighet. For noen holder det å være tilskuere, mens andre vil være deltagere. Med No Más forlater Kjetil Kausland tilskuerperspektivet og inntar et deltagerperspektiv. I No Más bytter Kausland side: Han er ikke lenger en av oss, tilskuerne, men i stedet en av dem, utøverne. Slik sett er det fristende å si at No Más ikke bare er en videreføring av No Holds Barred, men snarere utforsker et helt nytt territorium. I No Holds Barred er en følelse av ensomhet det som fremtrer mest direkte. Det er en følelse vi alle kan gjenkjenne i oss selv. Derfor blir disse bildene intime, til tross for at utøverne i bildene er involvert i en aktivitet som fremmed for de fleste tilskuere. Fighterne er fullstendig overlatt til seg selv, noe som forsterkes av at fotografiene fungerer så dekonstektualiserende. Ifølge Walter Benjamin har fotografiet en tendens til å forskjønne sitt objekt, og han sier at fotografiets valgspråk er: “Verden er vakker.” Til tross for at vi ser kutt og blod, finnes det i grunnen ingen fysisk smerte i No Holds Barred. No Holds Barred hører mer hjemme innenfor det skjønnes estetikk enn det sublimes, selv om fotografiene inneholder forstyrrende elementer som overskrider det skjønne. No Más vil høre hjemme i det sublimes estetikk. Der No Holds Barred var stillferdig og meditativ, vil No Más neppe være noen av delene. Der den estetiske erfaringen i No Holds Barred primært er knyttet til synssansen, må man som tilskuer på No Más trekke veksler på hele kroppen for å gjøre en adekvat estetisk erfaring. Man er ikke alltid i stand til å gjøre en estetisk erfaring. Et gjennomgangstema i litteraturen om det sublime fra Burke og fremover, er vektleggingen av en relativ trygghet sammen med følelsen av frykt. Hvis vi tror at liv eller lemmer er i reell fare, vil vi ikke være i stand til å føle noe behag – det føles rett og slett forferdelig. Når et element av distanse kommer til, slik at vi føler oss mer trygge, forandrer det hele seg, og erfaringen av det sublime åpner seg for oss. Men det må finnes også frykt, da frykten er det sublimes grunnleggende prinsipp. Frykten skaper et behag når den ikke rykker så altfor nær oss. Nettopp fordi frykten kreves, vil erfaringen av det sublime bare finne sted hvis du som tilskuer står et visst empatisk forhold til en av eller begge fighterne i buret. Som tilskuer har man uansett en stor fordel fremfor Kjetil Kausland: Tilskueren står trygt plassert utenfor buret. Vil Kausland selv erfare det sublime i buret? Det avhenger av hvor redd han er, og det vet han i grunnen lite om før det braker løs.