Jeg klarer det ikke alene

å være alene

jeg vet
at jeg
antakelig
har vært
noe for
spesielt interesserte
problemet mitt
er bare at
andre ikke
har vært
spesielt interesserte

Hvordan er en best sammen med andre mennesker? Kanskje ved å være alene? Kristian Bergquists nye diktsamling, hans syvende i tallet, trekker litt i den tråden da den liksom spør seg selv: Hvorfor forlater jeg alt, når det siste jeg vil er å bli forlatt? Og hvor kommer tanken på å avslutte fra, når jeg bare vil fortsette som før?  

I Jeg klarer det ikke alene drar poeten helt bokstavelig til skogen og hytta. Bort fra en befolket verden. For å leve alene. Se på trærne og himmelen. Fange dyra i sin flukt. Lese og skrive. Spise og sove. Bryter litt ny jord. Jeg klarer det ikke alene, sier altså tittelen, samtidig som poeten gjør nettopp det: klarer seg, alene. Men det er likevel ikke en selvmotsigelse: det er bare en av livets elementære og elendige sannheter: at ingen vil være alene, men alene er vi alle. 

Som er trist. Og morsomt. Og håpløst. Og håpefullt. Som diktene til Kristian Bergquist.