Avantgardeteologi
Ifølge den tyske kunsthistorikeren, Documenta-kuratoren og teologen Andreas Mertin er ikonoklasme paradigmet for all moderne kunst. Med det mener han at bilder og skulpturer før reformasjonen ikke lot seg tenke atskilt fra en religiøs erfaring. Etter ca. 1520 stilles kunstnerne derimot fritt til å lage andre former for kunst. Med støtte i utstillingen Luther og avantgarden (Wittenberg 2017) søker Gunnar Berge å redegjøre for noen av denne påstandens konsekvenser, med, som generell tese, at Luthers, Zwinglis og Calvins avvisning av bildenes kultiske funksjon finner sin parallell i den historiske avantgardens kamp mot den romantiske kunstreligionen.
Som hjelpehypotese fungerer Giorgio Agambens bok om Romerbrevet (Il tempo che resta, 2000). Fra hans lesning av Paulus som en politisk tenker følger muligheten til å undersøke forbindelsen mellom de første kristne menighetene og de ulike avantgardegruppenes virksomheter. Karl Barths begrep om «den kirkelige aktivisme» er her, sammen med hva Grundtvig kaller «kirkens gjenmæle», et tilknytningspunkt. Forbindelsen opprettes også i forlengelsen av Deweys begrep om «erfaringsfellesskap», som impliserer at kunstneriske operasjoner og intervensjoner er uttrykk, ikke for et aristokratisk, pelagiansk subjekt som tilkjennegir sin autonome vilje, men for en kollektiv størrelse som befinner seg i forlengelsen av dem som, slik det står, «hadde alt felles».
Å tenke Luther og avantgarden sammen innebærer å se en forbindelse mellom det han skrev og den historiske omveltningen han var i stand til å skape, og å knytte denne omveltningen til hans avvisning av Origenes’ allegoriske tolkningsmodell. Hans vektlegging, ikke bare av «Skriften alene», men også av den bokstavelige tilnærmingsmåten til tekstene, betyr at symboler og mystikk fratas sin funksjon som formidlere av sannhet, til fordel for en lesepraksis som er uforenlig med enhver trivialisering av ordene. Når Duchamp gjør tingen, ikke dens representasjon, og tingens språklige eksistens kunstnerisk relevant, bekrefter han Luthers oppdagelse. Reformasjonen legger forholdene til rette for en kunst uten «aura» (Benjamin), og uten «skinn» (Hegel). Opprettelsen av kunstens ikke-religiøse spillerom er samtidig et kall til å la bildene og ordene inngå i frembringelsen av verden, til å utforske mulighetene for en kunst som setter verdens sannheter på prøve.
Avantgardeteologi er et essay der kunstteoretiske, filosofiske og teologiske tilnærmingsmåter gis anledning til, sammen, å produsere tenkning, der karikaturene avvises og der resonnementene tillates å bevege seg forbi de uklare begrepene og de forhastede slutningene som til nå har definert kunstens og teologiens møtested. Det er en bok der Luthers grammatiske tilnærming til språket videreføres i analyser av den tradisjonen han skapte og var en del av, for å gjenfinne noe av den friheten og dristigheten som karakteriserer så vel hans kirkelige opprør som avantgardens kunstneriske re-formasjon.
Formgiver: Pascal Prosek.
