de minste bærer vann

de minste bærer vann er skrevet til Møllebyen litteraturfestival 2022, og er en åpen tolkning av temaet for festivalen, ‘det radikale håpet’. I sitt forfatterskap har Lugg kretset rundt forholdet til alt som lever og vokser rundt oss, og diktene dveler ved selve relasjonen, mellom mennesker, mellom mennesket og dets omgivelse, vekster eller dyr eller for den saks skyld elementer, som vann, mineraler,  stein.  Språklig konsentrert og musikalsk risser diktene opp rommet disse relasjonene kan skape, og den evnen vi har, eller ikke har, til å tre i kontakt med det skapte rundt oss.

Casper André Lugg er født i 1985 og bor på Manstad. Lugg har markert seg som en av de viktigste stemmene i det norske poesifeltet, og har utgitt sju diktsamlinger siden debuten med Lite rekviem i 2011. Diktsamlingen de minste bærer vann er altså hans åttende bok.

Design: England Typografisk Verksted

Casper André Luggs dikt undersøker «hvordan vann strømmer opp gjennom silvev hos planter – på måter som kan ligne den menneskelige stemmen, der pust strømmer opp gjennom luftrøret og reguleres av stemmebånd. Luften blir lyd, som formes til ord, som igjen kan bli skrift.»

«tolkning er et spørsmål om tid og arbeid, og Luggs tekster gir rikelig lønn for strevet»

– Tom Egil Hverven, Klassekampen

«Gjennom boken skjer det en bevegelse. «jeg ser navneskogen / navnefjellet navnesnøen navnelyngen / det er ensomt / å bøye av for vinden», heter det i et av de tidlige diktene, som jeg leser som en beskrivelse av hvor vanskelig det er å som menneske se naturen som noe annet enn det vi døper den til å være, løsrevet fra vår bruk av den. I den siste avdelingen, som er utformet som et knippe korte brev, altså prosastykker, er tilnærmingen mer håpefull. Her åpnes det for et håp om overskridelse av grensen mellom det seende (mennesket) og det sette (omgivelsene våre), og det blir blant annet tydelig at barn, med sin særegne mottagelighet, inngår blant tittelens «minste».»

«Disse små prosastykkene er også et nytt innslag i forfatterskapet. De bidrar til tonen i de minste bærer vann, som jeg opplever som nærere, mer direkte og mindre tungt erklærende enn i Luggs tidligere samlinger. Det er ingen stor endring, men en liten forskyvning i registeret, kanskje i retning av et mer direkte og muntligere språk.»

«Det som ofte gjør Luggs poesi god, er jo at han åpner et spesifikt språklig rom der man kan nærme seg en annerledes, men slett ikke mer abstrakt, erfaring av omgivelsene. Eller sagt med en av hans egne linjer fra mariabiotopene, «jeg prøver mitt instrument mot det synlige». Stort sett er det en glede å følge dette stemmearbeidet.»

– Carina E. Beddari, Morgenbladet