Diktekunsten
Ingen annen enkeltbok har satt større spor etter seg i den nyeste franske poesien enn Olivier Cadiots L’Art poétic’ (1988). Poeter som Nathalie Quintane, Christophe Tarkos, Pierre Alferi, Pascalle Monnière, delvis Emmanuel Hocquard og en rekke yngre poeter, skriver alle i forlengelsen av denne boken, som var Cadiots første og som umiddelbart brakte ham stor anerkjennelse.
Når den ble så epokegjørende var det først og fremst fordi den viste en vei ut av 1970- og 1980-tallets poésie blanche. Denne retningen, hvis sentrale skikkelser var Roger Giroux, Anne-Marie Albiach, Claude Royet-Journoud og Jean Daive, utforsket negativiteten, fraværet og det uttrykksløse språket. Cadiot, som er full av beundring for denne måten å skrive på, er på sin side mer opptatt av det affirmative og konstruktive, illustrert blant annet i Futur, ancien, fugitif (1993) med en henvisning til Robinson Crusoe som bygger opp sin tilværelse ved å tenke ut enkle systemer. Mens man tidligere hadde lagt vekt på strengheten, bringer Cadiot inn humor, ordleker, muntlighet og løsluppenhet. Fra og med L’Art poétic’ er ikke lenger dvelingen og tausheten den franske poesiens fremste kjennetegn; hans bøker søker snarere å utforske hva fart og et til tider fyrverkeripreget språk kan utrette. Cadiot bringer ordene tilbake til en tilstand av barnlig uskyld, en språkets elementære tilstand, der setningene blir synlige i sin tilblivelse.
Samtidig oppstår en ny form for poesi, som fremdeles anvender boksidens hvithet som et element, men som verken er redd for anakronismer, gjentakelser eller anglisismer. Allerede i tittelens andre ord (poétic’) gjøres det engelske språket og dets litteratur til en aktør i verket. Men boken skriver seg også inn i den lange tradisjonen av Ars poetica, som helt siden Horats, og særlig i klassismen, har søkt å gi retningslinjer for hvordan poesi bør skrives. Cadiots bok er en hyllest til og en praktisk veiledning for den som ønsker å gjøre seg kjent med diktekunsten. Men i stedet for å presentere nye forskrifter, er det de mulighetene som ligger i den poetiske kunsten det gjelder å gi en innføring i. Slik Gertrude Stein, som danner utgangspunktet for hans Fairy queen (2002), taler om at hun, for å kvitte seg med rytmen og klangfullheten, «arbeider med grammatikken», søker Cadiot å skape en annerledes poesi ved å gjøre det grammatiske arbeidet til et hovedanliggende.
L’Art poétic’ er et på mange måter idiomatisk verk, og skulle derfor i utgangspunktet være umulig å oversette. Men selv om enkelte av de språklige poengene vanskelig lar seg overføre, er bokens poetiske karakter så sterk at tekstene fungerer utmerket på norsk.
Formgivning: Pascal Prošek
«I år har H//O//F blant annet utgitt Olivier Cadiots Diktekunsten – en poetikk formulert som språklig utforskning av oversettelsesarbeidet. Et godt eksempel på at tenkning er like mye form som innhold. «Å lære seg norsk via fransk, å oppdage norsk grammatikk som en oversettelse av franske bøyningsformer som ikke finnes på norsk, er en tilnærmingsmåte som synes å stemme godt overens med Cadiots verk,» som oversetter Gunnar Berge bemerker i bokens etterord. Initiativer som H//O//F gir grunn til håp på litteraturens vegne i en tid som fortsatt defineres av krim og bestselgere.»
– Kjetil Røed, Ny Tid
