Døgnbok
Døgnbok består av små dikt og poetiske glimt, replikker og øyeblikkssansninger, men boka er samtidig en serie særegne skisser.
Her er fugl og fisk. Sirkel og ansikt. Menneske med fuglehår og sveipende spord. For første gang trykker poeten Aasne Linnestå tegningene sine. Døgnbok er en utvidelse av et allerede svært interessant forfatterskap.
Aasne Linnestå (f. 1963) har skrevet i flere sjangre, bla. dramatikk, romaner og dikt, men også librettoer, essayistikk og litteraturkritikk. Det tematiske nedslagsfeltet hennes er også vidt, og spenner fra flyktige og underlige stemninger, til eksplisitt politiske standpunkter, som i diktboka Morsmål.
Til Møllebyen litteraturfestival 2017 har Linnestå laget Døgnbok. Verket tar utgangspunkt i et titalls notatbøker, fulle av både hastige og kontemplative skisser. Her er den brå og tjukke streken, men også den hårlette berøringen. Samtidig har notatbøkene en motivisk sammenheng, hvor enkelte former dukker opp igjen med små forskyvninger. I Døgnbok er tegningene koblet med korte tekster, som spenner fra små dikt, til overhørte replikker, sinnbilder og pregningsøyeblikk.
«Vakkert, sårt og tidvis brutalt om tilhørighet, forflytninger og isolasjon i Aasne Linnestås dyrebare Døgnbok med dikt og tegninger» – Hilde Susan Jægtnes, Instagram
«Fra lokalene til gamle Mølla har det siden 2009 vellet ut en frisk duft av kvalitet og smal lek, ikke bare fra forlaget, men fra Audiatur bokhandel (kåret av Den norske Forfatterforeningen til Årets bokhandel i 2012). Aasne Linnestås nyeste utgivelse er fullstendig i tråd med konseptet kunstnerkollektiv + litteraturhus. Døgnbok er en salig blanding av setninger og skisser, ord og visuelle pauser.» – Vårt Land, 4. juli 2017
«Samlet sett er teksten i Døgnbok beskjeden og fragmentarisk, bestående av små dikt, løsrevne tanker og replikker. At tekstene er så få og korte, gjør at boken oppleves som ganske stille – men det gjør også at den krever en meddiktende og aktivt assosierende leser. Samlingens første linje, «jeg åpnet meg», blir en indirekte oppfordring til at du skal gjøre det samme.» […] «Både mennesker, dyr og fantasivesener forekommer. Et visuelt motiv som gjentas er det bøyde hodet og det nedslåtte blikket, en sårbarhet som også kommuniseres når Linnestås strek er på sitt vareste. De enkleste tegningene skaper en egen intimitet mellom betrakteren og verket, ved å spisse og saktne blikket til den som ser.» […] «Sett i sammenheng har både Linnestå og Wærness en frihet i måten de komponerer på som får en til å tenke at – ja, det å blande poesi og tegninger kan faktisk være en jævla god idé. Den frie tilnærmelsen innebærer at enkelte tråder får stikke ut av veven, slik at leseren/ betrakteren gis mulighet til å assosiere og tolke på egenhånd. For hver lesning forandrer helheten seg og blir til noe litt annet. – Katrine Heiberg, Morgenbladet, 21. juli 2017
«Tekstene uttrykker melankoli over livets korthet og øyeblikkets fylde. De peker ofte mot sårbaret, mot behovet for å gi og få trøst: «hva er det som piner deg», lyderetfragment,«bandasjere sårene med drømmer», lyder et annet, som brokker av en handling, en samtale. Tegningene arbeider ofte med grenser eller manglende grenser: én sammenhengende figur med to hoder. Det er åpent om dette skal tolkes som former som har smeltet sammen, eller en form for oppbruddets dialektikk. Mer enn én gang får jeg assosiasjoner til Kjell Erik Killy Olsens tidlige grafikk: Hos begge ser vi halvt amorfe masser eller gjenstander vri seg ut av humanoide former, en fortapt, men humoristisk surrealisme. Linnestås menneskeliknende gurer minner om en slags midlertidige overgangsformer på terskelen til andre livsformer. For meg vekker dette undring over hva ved skikkelsene som likevel uttrykker integritet.» – Espen Stueland, Klassekapmen, 26. august 2017
