Ete, pule, drite, føde, drepe, blø
kvinne, barn, mann, elske, pule, drite, føde, drepe, blø, bli kalt pus, pus, symmetriske relasjoner, kjærlighetsbrev, flørt, mor-og-datter, asymmetriske relasjoner, kroppspress, selvdisiplin, melankoli, fornuft, kurtise, puling, inderlig, fremmedgjort, på den måten, fullbyrdet, ensomt, hengiven sex, ambivalent sex, spise hengivent, spise ambivalent, la være å spise, la være å tenke på mat, la være å tenke på averotiserte nakne kropper blant rotfrukter og skestykker, trengsel, hemmelige seksuelle møter uten skam, med litt skam likevel, drit i det, skjeggstubb, nakke, hals, nytelse, stank, tofu, tispe, mensblod, fittesaft, matlaging, sketarmer, salat, du kommer ikke unna, du klarer ikke å la være, det er godt, det er vondt, snyte seg, kniven i buken, ekker, abort, kviser, rompe, rompeprat, putesnakk, suppe, ørevoks, lemlestelse, skrekk, tarmene henger ut, behov og atter behov, spise stående, stelle sår og tørke bæsj, salve smurt på utslett, drømmen om nytelse, pule bare for å pule, runke, drite, forøke seg, nå har jeg hørt det også, unntakstilstand i Polen, dernest døden i all sin nakne gru, og den evinnelige fascinasjon over døden, og amming, spising igjen, spising, søvn, pynt på graven, sjenerte ånder, frekke ånder, den forfengelige, nytelsesfulle tilnærmingen til døden, typisk kunst, populære og forvanskende myter om død, sex og kvinnelighet vrengt inn-ut, rett i trynet, oisann, Auschwitz for ikke-europeere, Auschwitz som utstilling, Auschwitz som teater, appetitt på mat og appetitt på sex, mange- len på appetitt, solidariteten i å gå på do sammen, nytelsen i å føde barn, makten og skrekken over makten over det nyfødte livet, å være noens mor, å være datter, ambivalens, raseriet over tapt integritet, integriteten fucket aldeles veggimellom, fellesskap og selvutslettelse i foreldre- skapet, kunsten å ørte og passe barn samtidig, sjamanen og dyret, hengepatter, kroppshår, kroppslukt, stoltheten over å inngå i generasjoner, gleden over å slekte på noen, gleden over både å være sin egen og lik andre, å inngå i slekters gang, samhørighet med søstre, mødre og bestemødre, sjamanens og poetens felleskap med levende og døde, gamle ritualer lyser på moderniteten, mens moderniteten lyser på vegetasjonen, en menneskealder med teori i kjøttkverna, lag et eventyr av den ville vegetasjonen, potteplanten, det tamme dyret, det ville dyret, det døde dyret på motorveien, det døde dyret i gryta, offerdyret, gresset, medisinplanter, økologi blitt psykologi, og deretter økologi igjen, mannens blikk på sverdet, harakiri, all volden pyntet med kirsebærblomster, ræva på den kultiverte mannen, ødeleggelseslysten, knuslete og litt komisk på samme gang, den forvokste guttungen, det ensomme geniet ved pianoet, den vakre døden, den simple, svinaktige døden, det miserable lealause kadaveret, kniven i buken, å være bytte, slå seg til ro, alt det uestetiserte ved kroppen, døden, deformiteten, hverdagsligheten i graviditet og fødsel, mannen som nerder seg bort i utkanten av sitt eget liv, hverdag, ambivalens, hverdag, ambivalens, kvinner som dreper seg selv, kvinner som holder kjeft, kvinner som blir drept, pissredde menn som ykter fra livet, ykter fra kvinner, å skifte språk, nytelsen i å lære, nytelsen i å være utlevert til å lære, skrekken over å være utlevert, å være fremmed, å lengte hjem, å bli gammel, Buddha, å være imperium og koloni, hvor gøy er det egentlig, folkeeventyret som beholder for grusomhet, barnedrapet, myten som beholder for grusomhet, rommer mer ødeleggelse enn vi klarer å bære, diktet som beholder for hverdag, som rommer mer hverdag, mer vanlighet, mer liv enn vi klarer å være,
Hiromi Itō er født i Tokyo i 1955, og debuterte som poet i 1978. Hun har hovedsakelig bodd i Encinitas, California siden 1997, men har i de senere årene oppholdt seg mye i Kumamoto, lengst sør i Japan. Itō har allerede mottatt de fleste av Japans større litterære priser. Hun har etter hvert fått en stor og uvanlig variert produksjon som ennå ikke er samlet – mange av bøkene hennes har blitt vanskelige å få tak i. Verket består per dags dato av minst tretten diktsamlinger, noen dikt i utvalg, i underkant av ti lengre prosadikt, samt bøker laget i samarbeid med andre utøvere. De mange samarbeidsprosjektene gjør henne over gjennomsnittet vanskelig å antologisere, så dette utvalget får betraktes som en introduksjon til de kortere diktene. Tekstene som stammer fra samarbeidsprosjektene med kjønnsteoretikeren Chizuko Ueno og fotografen Nobuyoshi Araki som utgjør en ganske stor del av dette utvalget, er derfor tatt ut av større formdialogiske sammenhenger. Det sentrale diktet «Jeg er Anjuhimeko» fra 1993, har vi i samråd med forfatteren valgt å ta ut av diktsamlingen ved samme navn og utgi som en egen bok i 2017. Noen av oversettelsene har også stått på trykk i antologien Verden finnes ikke på kartet (Forlaget Oktober 2010), og i en chapbook utgitt i 60 eksemplarer (Den Grønne Malen 2012) til poetens minneverdige besøk på Oslo Internasjonale Poesifestival samme år.
Itōs formspråk byr på en del utfordringer: Det japanske språkets mange markører som angir alder, kjønn og maktrelasjoner mellom dem som taler og blir omtalt, blir både brukt og misbrukt, hun skriver som en mann, som et barn – ufint, udannet, «feil», på måter som er vanskelig å fange opp i et språk som ikke har slike funksjoner. Diktene søker aldri til ukt i etablerte poetiske former, de er av og til iscenesatt som avlyttede hverdagssamtaler, eller umiddelbare og hastig tenkte tanker i forbifarten. De preges ikke alltid av muntlighet, men gjennomgående av hverdagslighet. Av og til er diktene helt fri for rolletagninger, og andre ganger skriver de seg direkte inn i en gjenkjennelig ytre virkelighet, eller går i dialog med andre kilder. Diktene gir inntrykk av å ha blitt overhørt i forbi- farten, med et nesten transkribert preg. Itō er utpreget troløs mot sine egne oppfinnelser, og skaper nye former etter hvert som hun trenger dem. De siste ti årene har Itōs arbeid tatt en ny vending, der hun går i dialog med eldre litterære former, buddhistiske kjernetekster som hun oversetter til moderne japansk og kommenterer ekstensivt.
– Fra Gunnar Wærness’ etterord
«Da jeg hørte noen lese et dikt av Hiromi Ito i en kjeller tidligere i høst, var det som å bli ristet ut av en lang dvale. Hiromi er en av de fremste forfatterne i hjemlandet Japan, og i midten av november kom endelig en større samling av feministikonets dikt i norsk oversettelse for første gang. Ete, pule, drite, føde, drepe, blø er dikt og kortprosa skrevet fra 1978 til i dag, oversatt av Ika Kaminka. Tittelen sier egentlig det meste – det går i rar sex, saftige måltider, livet med en katt, komplisert kjærlighet, fødsler og generell ambivalens. Med andre ord: Perfekt vinterlektyre for den gjennomsnittlige Fett-leser.»
– Elin Kittelsen, Fett
«Ekle og strålende vitalistiske dikt – alt det japanske feministikonet Ito skriver om bæsj, er tusen ganger mer lesverdig enn det Knausgård får ut av samme emne.»
– Carina E. Beddari, Morgenbladet
«Om man trenger noe livgivende i dette permafrostige året, kan man lese den nye norske oversettelsen av japanske Hiromi Itōs dikt i utvalg, plukket ut av Ika Kaminka og Gunnar Wærness. Jeg ble påminnet om verdien av å le hjertelig da jeg var på lanseringen av ETE PULE DRITE FØDE DREPE BLØ på Litteraturhuset i november. Ikke fordi poeten, som leste og samtalte med Kaminka og Wærness var så morsom, selv om hun absolutt var det. Men fordi det opplevdes som en lettelse å overvære diktene og dikterens intelligente og skrudde levedyktighet gjennom til tider triste og absurde omstendigheter.»
– Nora Joung, Kunstkritikk.no
«Sjølv om poeten Hiromi Itō på sjokkerande vis fordjupar seg i den konkrete menneskelege materien in extenso, skriv i eit utal former, og via dette påkallar viktige refleksjonar kring det kjønna samfunnet, skapar ho svært leseverdige dikt. Om Itōs framstillingar er over grensa til det morbide, gjer ho ikkje dette berre for påfunnets eigen del. Det programmatiske går aldri på akkord med dei kunstnariske krava til dikta»
– Sindre Ekrheim, Humbuba
«Få andre har skapt dagligspråksnære dikt med en slik smittende suverenitet.»
Carina Beddari, Morgenbladet
«Årets overraskelse i gjendiktningsbunken» / «den som jeg har mest lyst til å anbefale» … LittPod, 8.12 – Poesiåret 2016
«Violent, human, simple, visceral, direct, and sophisticated at the same time, Hiromi Ito's poetry is a necessary experience. It transcends boundaries, erases the traces of taboos, but also those of clichés when it comes to life, death, birth, sexuality, and body. I met Hiromi at the Moss festival four years ago, and the first question she asked me at breakfast, while we were drinking coffee and eating brunost, was "what kind of poet are you, Svetlana"? It was that kind of question you wouldn’t want to answer spontaneously. If I were to say now what kind of poet Hiromi is, I would say that she is a radical, provocative, and mandatory to read poet. In her poetry we will find nothing of what we already know about small and big things, about pain, life, death, people, plants, and animals. Everything is new.»
– Svetlana Cârstean og Athena Farrokhzad, Audiaturbok.no
