Hva skal vi gjøre med hjernen vår?

Franske Catherine Malabou (f. 1959) er med sin utforsking av biologiske spørsmål både en fornyer og viderefører av fransk filosofi.

Hva skal vi gjøre med hjernen vår? fra 2004 er Malabous første verk om skjærings­ punktene mellom biologi, filosofi og poli­ tiske spørsmål. Malabou dykker dypt inn i nevrovitenskapenes imponerende utvikling, men beskriver også hvordan den politiske og filosofiske debatten om biologiens innflytelse har havnet i en destruktiv blindvei, en lite fruktbar «født­sånn­eller­blitt­sånn»­debatt. Som alternativ til denne fastlåste situasjonen ønsker Malabou en debatt som tar hjerne­ forskningen på alvor, uten å hengi seg til et deterministisk politikk­ og menneskesyn.

Malabou forklarer hvordan nyere hjerne­ forskning viser at hjernen er plastisk, det vil si at den er under konstant utvikling og at den både er passiv og motstandsdyktig samtidig. Å ta dette på alvor betyr at vi må forlate den fremdeles dominerende tanken om at menneskers atferd er «innskrevet» i hjernen. De politiske konsekvensene kan være en helt ny måte å tenke motstand på.

«Catherine Malabous Hva skal vi gjøre med hjernen vår? kom i høst ut på norsk i House of Foundations nyoppstartede serie med oversettelser av samtidsfilosofi (som så langt også inkluderer Giorgio Agambens Fellesskapet som skal komme og Peter Sloterdijks I samme båt). Nevrovitenskapens kartlegging av hjernen representerer en siste skranke i naturaliseringen av mennesket; med bevissthetsfenomenet endelig kvantifisert, kan vi lene oss tilbake, trygt forsikret om at vi ikke er annet enn en klynge av nevrale prosesser som danser viljeløst etter Netflix’ og Amazons pipe. Eller? Med utgangspunkt i begrepet nevroplastisitet, som hentyder til hjernens kontinuerlige formbarhet, argumenterer Malabou for at innsikt i organismen nevrale virkemåte åpner for politiske muligheter. «Hjernen er vårt verk og vi vet det ikke», gjentar hun med en nær messende frekvens gjennom bokens 160 sider. Selv om det hersker uenighet om hun går langt nok i sitt forsøk på å rette på samtidsfilosofiens hang til å prioritere det symbolske livet foran det biologiske, synes Malabous prosjekt å være innrettet på et punkt hvor skoen definitivt trykker.» Stian Gabrielsen, Kunstkritikk.no