Skjærsild

Raúl Zuritas skjønnlitterære debut, diktsamlingen Skjærsild fra1979, er et landemerke i latinamerikansk samtidspoesi. Gjennom dikt om lidenskap, ensomhet, natur og kroppslighet, skriver Zurita frem forkvaklede ekkoer og eksentriske gjenklanger av den fysiske og kulturelle volden som det chilenske folket ble utsatt for under Augusto Pinochets militærdiktatur (1973-1990). En sentral passasje i boka, kalt Atacama-ørkenen, opererer med stadig skiftende perspektiver på det bølgende ørkenlandskapet, og lar selvet både forsvinne og gjenoppstå. Zuritas lyriske stemme er oppfinnsom, hard og konfronterende, og gir et poetisk uttrykk for akutt fravær av stabilitet og tilværelsens brutale paradokser. Skjærsild blir regnet som første bind i Raúl Zuritas Dante'ske trilogi, som også inkluderer diktsamlingene Anteparadis (Anteparaíso, 1982) og Det nye livet (La Vida Nueva, 1994).

Raúl Zurita er født i 1950 i Santiago, Chile. Zurita ble arrestert og torturert på dagen for Augusto Pinochets militærkupp i 1973. Han levde i Chile under hele perioden med diktatur, og en stor del av hans poesi søker å gi språk til volden og grusomhetene som det chilenske folket ble påført i denne perioden.

Ved siden av å skrive og utgi dikt i bokform, har Zurita også interessert seg for det aktivistiske og performative. Han var med å grunnlegge den kunstaktivistiske gruppen CADA i 1979, og i 1982 skrev han diktet «La Vida Nueva» over himmelen i New York - tolv år før boken med samme tittel utkom - ved hjelp av fem fly som strakk ut røykbokstavene og stavet femten fraser på en avstand mellom sju og ni kilometer. I 1993 skrev han setningen «Verken Sorg eller Frykt» med steiner midt i Atacama-ørkenen, en setning som bare kan leses om man passerer ørkenen med fly. I 2016 laget Zurita en poetisk installasjon i India, og dediserte den til Galip Kurdi som, i likhet med sin bror, Aylan Kurdi, druknet i Middelhavet den 2. september 2015. Aylans døde kropp ble skylt på land i nærheten av Bodrum, Tyrkia og ble fanget på et ikonisk fotografi. Broren Galip finnes det ingen bilder av. Galip blir en representant for de ansiktsløse og de glemte, og mens tilskueren vasser til knærne i sjøvann, kan hen lese Zuritas dikt på store lerreter. «Jeg er ikke hans far», skriver Zurita, «men Galip Kurdi er min sønn». 

Raúl Zurita har mottatt en rekke nasjonale og internasjonale priser for sitt poetiske arbeid, og bøkene hans er oversatt til flere språk.