Affektlære

Helt siden han begynte å spille klassisk gitar, den gangen han hadde søkt seg inn på musikklinja på den videregående skolen i byen hvor han vokste opp, visste han at det var det som var hans forse: disiplinen. Vennene var kreative og kvikktenkte, men han var beinhard. Det var sånn han måtte gjøre det, ikke føle, men gjøre. Han overkom sin egen talentløshet ved å ta tida og tålmodigheten i bruk, og så lenge han ikke satte seg sjøl i situasjoner hvor han kunne bli overrumpla, så lenge han aldri lot seg overtale til å ta ting på sparket, gikk det bra. Så lenge han spilte på sine egne premisser.

Affektlære er en fortelling om musikk og kjærlighet. Og om å gi seg i tide.

«en utadvendt og rastløs roman som ikke gir noen svar, men som likevel oppleves rensende. Hver setning føles like viktig. ... Å, det gjør tidvis vondt å lese denne boka. Gjenkjennelsesfaktoren er høy: Jeg tør vedde penger på at alle som leser vil kjenne en intens prikking i huden på ett eller annet tidspunkt. Kritikeryndlingen Lirhus blir likevel sett på som en forholdsvis smal forfatter. Jeg håper denne boka vil gi ham et større publikum, nettopp fordi han klarer å sette ord på alt det som kan være så fordømt vanskelig å formulere. Se rundt deg: Vi har alle litt av Lirhus´ romanfigur i oss»

– ELLEN SOFIE LAURITZEN, DAGBLADET

«rytme og musikalitet, høyt refleksjonsnivå og en særskilt kraft der [Lirhus] skildrer tvilen og usikkerheten som plager hovedpersonen. Det er ikke lett å være menneske. Prøv det, den som vil"»

– SIGMUND JENSEN, STAVANGER AFTENBLAD

«I den fjerde romanen sin, Affektlære, tar Agnar Lirhus eit langt steg i ei modig retning. Med denne boka har han åpna opp for noko - i seg sjølv, mot lesaren og mot mennesket i seg sjølv.»

– METTE KARLSVIK, MAGASINETT.NO