Roseromanen

Det sies at rabbi Löw, den store kabbalisten i Praha, levde et så plettfritt liv at Døden ikke kunne trenge inn i ham – inntil den kledde seg i roseduft. Hvis jeg ble utsatt for samme livskur, og hvis jeg var sårbar for slike duftgifter, ville jeg ha strøket med hundrevis av ganger hver eneste dag i flere tiår.

En forbytting fant sted på Røde Kors’ fødeklinikk den dagen vår rosedyrker kom til verden. Sine første år tilbrakte han hos en jødisk familie som kalte ham Jacob, mens hans unaturlige bror, den mørkhårede, egentlige Jacob, var opphav til tvil om den blonde morens troskap. Da feilen oppdages fem år senere, blir de to guttene prompte ekspedert til hvert sitt biologiske opphav og gis sitt opprinnelig tiltenkte navn. Den blonde morens ære gjenopprettes, men hennes kjærlighet synes forduftet.
       Begge guttene skal måtte bøte for feilen livet igjennom; Jacob blir poet og finner seg mer eller mindre til rette blant kunstnere av ymse slag, mens vår mann vier sitt liv til rosedyrking, på konstant søken etter det perfekte eksemplaret – men en fullkommen rose kan fort bli skjebnesvanger, og da gartneren får myndighetene på nakken, må han pakke sine hundre tusen roser og dra i eksil.

Roseromanen er Øyvind Bergs romandebut. I et ømt og lekent språk skriver han fram en dramatisk fortelling om opphav, om å elske det som aldri kan fastholdes, og om rosedyrkingens lykksalighet.

Her kan du bla i boka Roseromanen

Omtale

"Roseromanen er en historie om kjærlighet, tap og lengsel, fortalt gjennom møysommelig hagekunst fra kristiansanderen Øyvind Berg ... Berg behersker antydningens kunst. Han dveler ikke for lenge ved begivenhetene, men går raskt og brutalt videre ... De essayistiske passasjene om rosenes egenskaper virker aldri umotivert, tvert imot. Alle elementer – dialoger, tilbakeblikk og rosekunnskaper, folder seg elegant ut og blir til en praktfull helhet. Ikke ulikt rosen selv"

VILDE IMELAND, FÆDRELANDSVENNEN

"Berg skriver svært innforlivet om rosenes natur, om roseforedlingen og dens kulturhistorie. Han vet hvilke erkjennelsesmuligheter som ligger i en slik romanessayistisk undersøkelse av hortikulturens kanskje mest særegne underdisiplin ... Bergs blødmeglade prosa bryter fint mot roseforedlingen, som i hvert fall jeg tenker på som noe elegant og elevert ... I slike friske glimt, og dem er det heldigvis ganske mange av, minner Berg oss på at det er nettopp ham som har sittet ved tastaturet"

BERNHARD ELLEFSEN, MORGENBLADET

"Berg yter rosa definitivt rettferdighet med sin behandling i Roseromanen. Omfanget av kunnskapen er faktisk ganske ufattelig, og hovedpersonens lidenskap for roseforedling er smittende. Jeg må innrømme at jeg dro rett til et gartneri og kjøpte meg en rosebusk etter endt lesning"

ERIK ENGBLAD, VÅRT LAND

"Språket er direkte, med korte setninger som er poetiske uten å være svulmende ... Gartneren i romanen er en person man fort blir begeistret for ... Vel så interessant som rosedyrking er den oppveksthistorien romanen også er, om vennen HP som hadde 'flere fedre enn noen av oss hadde tenner i kjeften', om venninnen Live som får kreft og dør, om kjæresten Laura som har en hel flatbygd inni seg ... Romanen utvider alt i alt fint et forfatterskap som også omfatter essays, dramatikk og gjendiktninger"

HENNING HOWLID WÆRP, AFTENPOSTEN

"Den drevne poeten og essayisten har fylt sidene med duftende dypdykk i rosedyrkingens biologi, antropologi og historie, i en sånn grad at vi lar oss overbevise om at rosenes vesen kan si oss i alle fall ørlite mer om livet, og vår sivilisasjon enn, la oss si, brevduer eller surdeig ... Røffheten vi kjenner fra Øyvind Bergs diktsamlinger får i romanen en klangbunn av både narrativ absurditet og livsvemod ... I det hele tatt lyser det av språket ... Romandyrkeren og hans roseforfatter går begge grundig til verks, med oppbrettede ermer, men det de åpner opp, er bare noe antydningsvis, en flik av naturen i mennesket, dens skjønnhet. Ingen utbroderte ideer, ingen skråsikker kulturkritikk. Slik likner Roseromanen selv et dikt – kanskje mest de viltreste og skjøreste av Øyvind Bergs egne"

SINDRE ANDERSEN, KLASSEKAMPEN

"Pang-debuterer som romanforfatter … Å skrive i jeg-form krever nærhet. Her glipper ikke Berg. Han er særdeles nær sin jeg-person. «Jeg» blir ingen perifer skikkelse; han er en person – en karakter og et menneske – det er nærmest umulig å ikke identifisere seg med, det vil si sette seg i situasjonen til. På den måten gjør Berg en liten og på mange måter sær og snever tilværelse til et allmenngyldig liv … Boka og fortellingen er gjennomarbeidet … Det litterære språket er innbydende og med særpreg. I perioder en nytelse i ordvalg, formuleringer og skildringer. Det frister hele tida å lese videre"

PER IVAR HENRIKSBØ, GUDBRANDSDØLEN DAGNINGEN

"Berusende blomsterbegeistring … en våryr, underlig og livsbejaende hybrid av en dannelsesroman, som i sin hyllest til roser og hverdagsradikalisme også rommer en sprudlende og leken poetikk … I likhet med romanen forøvrig formidles dette detaljerte stoffet med slik viltvoksende begeistring, slikt sprutende språklig overskudd at det er en udelt fornøyelse å lese, samtidig som det gir selve plottet en langt dypere idémessig klangbunn … I en samtid preget av stadig steilere fronter, av grumsete renhetstanker, murer og isolasjonisme, en samtid hvor knapt kamuflert nazistisk rasepseudovitenskap igjen er i vekst, er Roseromanens politiske brodd betimelig. Likevel er ikke dette først og fremst noe kampskrift, til det er romanen for sprelsk i både språktone og livsanskuelse ... Romanen søker seg rett og slett mot gleden … Roseromanen har hverken strandmotiv eller løkkeskrift på omslaget, likevel er den på grunn av sine nevnte kvaliteter nærmest perfekt sommerlesning: en lys, varm, sprell levende bok full av solskinn, kjærlighet og blomster"

LEIF BULL, BLA 6-7/19