Vill iris

Louise Glücks sjette diktsamling, The Wild Iris, utkom i 1992. For denne samlingen mottok hun Pulitzer-prisen i 1993 og William Carlos Williams Award. Vill iris er av mange regnet som Louise Glücks hovedverk.

Gjennom et år i og omkring en hage – en konkret hage, kanskje forfatterens egen hage i Vermont, og en allegorisk, generell hage – foregår en samtale om livet på jorden, mellom blomstene i hagen, en gartner og en guddom. Blomstene i diktene er, som mennesket, underlagt nådeløse naturbetingelser, og det organiske livet i hagen, fargesprakende, syklisk, gjensidig forbundet, stilles opp mot menneskets hjelpeløshet i møte med livets overganger. 

Louise Glück er født i New York i 1943. Hun debuterte som lyriker med diktsamlingen Firstborn i 1968 og har siden gitt ut ytterligere elleve diktsamlinger i tillegg til to essaysamlinger. Hun har mottatt en lang rekke priser, bl.a. National Book Critics Circle Award, Bollingen-prisen, Los Angeles Times Book Prize, Wallace Stevens Award og Tranströmer-prisen.

I 2020 fikk Louise Glück Nobels litteraturpris «for sin umiskjennelige poetiske stemme, som med nøktern skjønnhet gjør enkeltmenneskets eksistens universell».

«Et samlet forfatterskap innbrakte Louise Glück (født 1943) Nobelprisen i litteratur for 2020, og da Vill iris utkom i 1992 ble den tildelt Pulitzer-prisen. Det er denne som nå er tilgjengelig på norsk. Jeg har ikke lest originalen, men så lenge Oktober holder seg med så kompetente oversettere som Ingvild Burkey, så savner jeg ikke det. Dette er en nobelpris verdig, og som all god diktning etterlater den leseren som et spørsmålstegn … Diktene har så mye eksistensiell undring i seg at det holder med et par om dagen. Sånn sett er dette en bok som varer lenge … Takket være forfatterens evne til å reflektere over tilværelsens uløselig gåter, er Vill iris en diktsamling som lever lenge i leseren» – FARTEIN HORGAR, ADRESSEAVISEN 

«Nobelpris-vinneren serverer renskåren poesi om vårt forhold til døden … selv om disse diktene tar på seg blomstens språk og verdensanskuelse, er stilen så langt fra et poetisk ‘blomstrete’ språk som du kan komme. Dette er hard, renskåren poesi om livets vanskelige premisser og mange paradokser … Det er dikt som undersøker måter for hvordan vi kan gå nettopp døden i møte uten å flykte fra den, late som om den ikke er der, eller fornekte den. Vill iris, solid gjendiktet av Ingvild Burkey, er et glimrende eksempel på hvordan disse tankene kan skildres» – ENDRE RUSET, VÅRT LAND