Sentralkomiteen
01.11.11:
I Frames of War går Butler i strupen på den liberale ideologiens kjerne: menneskerettighetene. I stedet for å verne om retten til det enkelte liv, holder hun fram en sosial ontologi der kroppen muligens er singulær, men like fullt avhengig av andre kropper for å eksistere.
Hvilke liv som anerkjennes som verneverdige og hvilke som ikke gjør det, avhenger av den rammen de presenteres innenfor. I likhet med Paul Virilio minner Butler om at moderne medieteknologier ble utviklet av det militære, og at bildene på nettet og tv-skjermen allerede følger en militær optikk. Et særlig grotesk eksempel på sammensmelting av krigføring og journalistikk var innføringen av embedded reporting under invasjonen av Irak, der journalister satt side om side med amerikanske soldater i stridsvognene som feide over ørkenlandskapet.
Butler nøyer seg ikke med å adressere de opplagte fiendene – generalene, Pentagon, Det hvite hus –, her stikkes det også til «progressive» av alle slag: feminister, homofile og minoritetsforkjempere som støtter opp om krigen under dekke av solidaritet med de undertrykte. Butler er sylskarp, generøs, solidarisk.
