Beskrivelse
Julia Martinčič følger opp sin kritikerroste debut med en overskuddspreget, leken og undrende utforskning av slekt og tilhørighet.
En datter som hverken er barn eller voksen går langs elva Sava:
mer sulten enn slektslojal
spiser jeg kinnet, spiser
det skinnende kinnet, det
dattervendte kinnet, vendt
mot mine sankehender, spiser
skinnlivet fordi det skinner
slik det skinner av kinnet
fordi det blir holdt, spiser
fedrene jeg holder i hendene
«Gjennom de nyskapende metaforene har Martinčič skrevet en diktsamling som oser av overskudd, som er både morsom og vital. … Den flytende kvaliteten i teksten gjør også at Martinčič kan være sår og alvorlig når det trengs, og humoristisk og absurd i det neste øyeblikket.» – Fredrik Hagen, Vinduet
