Beskrivelse
vi kan ikke trøstes vi kan ikke bæres
men vi vil både trøstes og bæres
gjennom den hvite sorgen
vi brått står med i hendene
vi teller fingrene og vi kjenner tallet
men vi kan ikke stave vårt eget navn
når han du elsker ikke lenger kan hviske det frem
er sorgen en tung frakk
du tar den ikke av den bare henger
på kroppen som en hud
du ikke kan gå ut av
Med ømhet og klokskap skildrer Kjersti Bronken Senderud tap og sorg, slik det kan ramme den enkelte og oss alle. I disse diktene favnes mange forskjellige former for liv, og i det enkle, klare og sansenære finner hun spor av det hellige eller overskridende. Gjennom store og små sirkelbevegelser viser Senderud hvordan alle ting bærer i seg sin egen motsats, og hvordan foranderlighet er en av livets grunnbetingelser.
