Beskrivelse
Kvinner har vært aktive i norsk arkitektur i over hundre år. Norske arkitektskoler har utdannet kvinnelige arkitekter siden 1890-årene, og kvinner har bidratt til utviklingen av både privat og offentlig bygnings- og planleggingsvirksomhet gjennom fire generasjoner. Mange av dem har ledet egen praksis og vært ansvarlige for egne bygg. Hvorfor har de fleste kvinnelige arkitekter vært usynlige i arkitekturhistorien?
Hittil har kvinner utgjort en relativt liten prosent av den totale arkitektstanden. Dette gjelder for Norge så vel som for arkitekturens internasjonale scene. Historisk sett har dette mindretallet blitt betraktet som ansvarlige for arkitekturens indre rom og for å løse interiører. Ser vi nærmere på norske arkitektkvinners totale produksjon, finner vi derimot et stort typologisk mangfold. De har riktignok bygd boliger, men de har også tegnet kirker, brannstasjoner, næringsbygg, restauranter og kulturhus. Vi vet også at kvinner har signert ferjeterminaler, flyplasser og avanserte vitenskapelige bygninger. Hvordan ser dette ut?
"Bygger kvinner annerledes enn menn?" er et spørsmål som alltid reises når arkitektur diskuteres i et kjønnsperspektiv. "Mindretallets mangfold" antyder at kvinner kan ha noe felles når det gjelder å tenke arkitektur. Kan det være at de løser sine oppgaver ut fra et dynamisk byggeprinsipp som gir et mangfold i løsningen, som igjen gir kvinnelige arkitekters arbeider en særskilt kvalitet?
