En aktiv sunn fornuft? Lesning av Whitehead i oppløsningens tid
I sin nyeste bok tar den belgiske fysikeren og vitenskapsfilosofen Isabelle Stengers for seg forholdet mellom vitenskapelig ekspertkunnskap og common sense. Med den tidlige 1900-tallstenkeren Alfred North Whitehead som intellektuell ledsager problematiserer hun den systematiske hierarkiseringen av viten i moderne samfunn, der vitenskapens institusjonelle autoritet som fornuftens forvalter baserer seg på en avgrensning fra den allmenne mening og de «ubegrunnede» oppfatningene forbundet med common sense. Mot denne utbredte forståelsen av hva viten er, som også støtter opp under et ekspertvelde som utelukker «de uvitende», vil Stengers puste liv i et filosofisk ideal som kan føres tilbake til Sokrates: filosofien som en holdning til uvitenheten.
Hos Whitehead finner Stengers et åpent begrep om common sense som ligger nært det sokratiske ideal. Det handler om å gjenoppdage undringen som tenkningens utgangspunkt – å gjenfinne gleden ved å tenke. Fra dette springer det også en problematiseringens filosofi som utfordrer ethvert hierarki mellom de som påstår å vite og de som «bare tror». Kritikken retter seg altså mot en faktavitenskap som påberoper seg et urettmessig monopol, uten at Stengers dermed prøver å undergrave tilliten til vitenskapen som sådan. Snarere handler det om å åpne vitenskapene for den holdningen som finnes uttrykt i Whiteheads forståelse av common sense, for dermed å legge til rette for en virkelig common sense – en felles fornuft – på tvers av skillet mellom eksperter og ikke-eksperter.
«Den oppgaven Whitehead gir filosofien, å sveise sammen sunn fornuft og innbilningskraften, svarer direkte til hva han anså for å være den farlige, kanskje dødelige, svakheten ved den moderne verden. Spesialteoriene roser seg av å diskvalifisere sunn fornuft, av å overbevise det om at det nok en gang må underkaste seg auto riteten til «dem som vet». Filosofiens oppgave kan uttrykkes som «å gjøre sunn fornuft aktivt igjen», for det vi kjenner er bare sunn fornuft slik det har måttet gi tapt.»
– Isabelle Stengers