Beskrivelse
Ideen om den isolerte og fjerntliggende Øya spiller en sentral rolle i dagens endetidsforestillinger og overlevelsesfantasier. Milliardærer og tek-oligarker ruster seg for apokalypsen ved å investere i eiendom på New Zealand eller fabulere om å lage sine egne øystater. Mens de superrike på sitt vis viderefører en gammel forestilling om Øya som utopisk mulighet, perverterer de denne forestillingen til en eksklusiv rømningskapsel fra et sammenbrudd de selv går inn for å fremskynde. Under Donald Trump og J. D. Vances regime er slike ideer i ferd med å få verdenspolitisk betydning.
I dette essayet utforsker Eirik Høyer Leivestad øymotivets historie i både utopisk og (post)apokalyptisk litteratur og tenkning. Essayet knytter tråder mellom utopiske ideer fra Platon via renessansen til moderne forfattere, europeisk kolonihistorie, antikke og polynesiske myter, foruten utlegninger av Øya som verdensmodell hos filosofer som Peter Sloterdijk og Gilles Deleuze. I lys av dette varter Leivestad opp med en casestudie av New Zealand, og viser at de antipodiske øyene siden 1800-tallet har tjent som fantasi og lengselsmotiv under fremmaningen av apokalyptiske fremtidsscenarioer.
Hvorfor har Øya en særegen status i menneskets forestillingsverden og verdensforestillinger? Kan vi redde Øya fra dem som nå perverterer den?
Eirik Høyer Leivestad (f. 1984) er forfatter bosatt i Berlin. Han har tidligere utgitt bøkene Frykt og avsky i demokratiet (Vagant, 2020) og Krystallpalasset. Historien om en beboelig metafor (Lord Jim Publishing, 2024).
