Speed til frokost

«Jeg står alltid utenfor, det er dette jeg tenker når jeg ringer på, og noen er alltid innenfor, og det er aldri meg, ingen står utenfor min dør og har øvd, sjekker at håret ikke står rett opp, at det ikke er møkk på skoene, at buksesmekken er igjen, at det ikke henger krepsehaler mellom tennene, at det ikke er skitt under neglene, er smånervøs, tripper på dørmatter det står VELKOMMEN på, mens de prøver å konsentrere seg om hva de skal si når jeg åpner.»

Vi bor i en oppbevaringboks. En pappeske noen har klippet hull i. Det er ikke meningen av man skal leve her, man skal bare sitte stille med hendene i fanget, forsøke å ikke visne, mens man venter på å dø. Noen er heldige. De vinner i lotto. Eller i kjærlighet. Det er den eneste veien ut herfra. Kjærligheten er et lotteri, sier mamma. Du vet aldri hvilken gevinst du får. Det er ikke hennes feil. Hun har bodd her for lenge. Hun røyker sigaretter på verandaen. Jeg sier at hun bare må røyke inne, at jeg tåler det, jeg er vaksinert, men hun vil ikke, hun liker å stå der ute, se ned på parkeringsplassen, drømme seg bort. Jeg liker henne uansett. Hun er et godt menneske. Hun har bare vært litt uheldig i lotteriet.