Pappa Pupp

Erik Bakken Olafsens to første romaner, Koranoid og Turisten, ble gitt ut på Gyldendal Norsk Forlag. Sin nyeste roman, Pappa pupp, har han imidlertid valgt å gi ut i bare ett eksemplar, som selges til samme pris som Olafsen ville fått om den ble gitt ut på Gyldendal. Kjøperen får eiendomsrett til manuset, enerett til å lese det, og får legge føringer for ferdigstillelsen, men må samtidig si fra seg retten til å mangfoldiggjøre den ferdige romanen, som kun eksisterer i ett eksemplar. Romanen kommer ikke til å bli utgitt eller mangfoldiggjort på annen måte.

I den litterære institusjonen er både teksten og forfatterens litterære status avhengig av at teksten distribueres som bok og selges over disk, at den mangfoldiggjøres og distribueres som vare. Om den selger har derimot ingen betydning, verken for statusen eller spredningen: statusen forholder seg til tekstens antatte kvalitet, spredningen er ofte større via bibliotekene enn over disk. Denne strukturen er dypt forankret i den sosialdemokratiske folkeopplysningstanken og denne tankens selvmotsigende premiss: at litteraturen må gjøres til masseprodusert vare for å regnes som en offentlig ytring, samtidig som den i prinsippet skal være gratis tilgjengelig for alle. Ved å overta kunstobjektets distribusjonsform og hoppe bukk over forlagenes konsulenttjenester og salgsapparat mister med andre ord romanen sitt eget resepsjonsrom: uten masseproduksjon, ingen kritiske lesninger og ingen virkningshistorie i den litterære institusjonen.

Paradokset Olafsen viser oss er tydelig; når litteraturen omstilles til kunstobjektets singulære varestatus og boken blir en unik leseropplevelse taper den sitt historiske mandat i emansipasjonens tjeneste. For kunsten er det motsatt.