It's No Good

I 2004 valgte Kirill Medvedev å trekke seg fra all offentlig litterær virksomhet grunnet forholdene i den russiske kultursfæren. Medvedev fortsatte å publisere poesi og essays på sin blogg og på Facebook, men sa fra seg alle rettighetene til sine egne verker; It’s No Good: poems/essays/actions, den første engelske samlingen av hans dikt og essays, er utstyrt med rettighetsbetegnelsen «Copyright denied by Kirill Medvedev». På dette tidspunktet hadde Medvedev publisert to selvbiografiske, eksplisitt politiske diktsamlinger på frie vers, og han var allerede en kontroversiell figur i russisk litterær offentlighet. Han hadde også oversatt Charles Bukowski, hvilket stilen i de første utgivelsene bærer preg av; en del russiske kritikere ville ikke akseptere betegnelsen «poesi» for disse diktene.

It’s No Good beskriver en kulturell offentlighet hvor politisk avholdenhet er blitt normen. I årene etter perestroikaen fulgte privatisering og en generell avpolitisering, og liberalismen slo rot blant russiske intellektuelle. Ifølge Medvedev ble dette gjenspeilet også i litteraturen, der ideen om forfatterens død ble erstattet med forestillingen om forfatterens unike og altoppslukende «jeg», uten blikk for hvilken sosial bakgrunn eller klasse vedkommende befinner seg i. Artiklene, essayene og diktene i It’s No Good viser frem et aktivistisk arbeid i et post-Sovjetisk kulturliv som lider av manglende politisk og sosial bevissthet. De siste årene har Medvedev igjen begynt å gi ut poesibøker i Russland, blant annet Поход на мэрию [Marsjere mot rådhuset] (Fritt marxistisk forlag/ Translit 2014), og ikke minst viet tiden til bandet Arkadij Kots, som nylig slapp skiva Музыка для рабочего класса [Musikk for arbeiderklassen].

All those years of discussing the victims of the revolution
have frozen our blood,
have turned us into
frightened ducklings, unable to defend our own rights,
much less someone else’s,
thought I, already out into the street,
out of that hell,
riding the subway home late in the evening.
And I’d have kept thinking this way,
for quite a while,
except then I got an email from Ponomarev:
They still hadn’t allowed the march.
Tomorrow we head again for City Hall.

«Of all the many kinds of artists that I know, the only one I like right now (and I should say that I am not this kind of artist yet myself, but I hope to be) is the artist-monk, who has (like a real monk) no rights, only responsibilities. His responsibility is to pray. That is, God in this instance is the social body, which gives some people the talent to move other people, and gives other people other qualities… and in this context praying consists of living an honest life and creating uncompromising art so as to balance out the amount of dirt with which the rest of the social body is filled—be it a narrow stratum, or your nation, or all of humanity».

– Utdrag fra essayet «My fascism», trykket i It’s No Good.

Kirill Medvedev (f. 1975) er poet, oversetter, forlegger, musiker og politisk aktivist. Han driver også Свободное марксистское издательство (Fritt marxistisk forlag), som gir ut oversettelser av radikal teori og litteratur, i tillegg til nye russiske tekster.

It’s No Good/Ugly Duckling.
Tekster av Kirill Medvedev på n+1.
Free Marxist Press.
Arkady Kots hjemmeside.
Bozovic om Kirill Medvedev: «Poetry on the front line«.
Om Kirill Medvedev i The New Yorker.
«Why I gave up my copyright», intervju i The Guardian 17.09.15.

Carina Elisabeth Beddari