Brenn ned skiten

Det er ikke det han sier, det er måten han sier det på, heter det om nordirske Van Morrison. Og noe lignende, om ikke nøyaktig det samme, kan sies om Haagensen og Wolds tekstsamling av året. Det er ikke bare det som sies, men måten. Akkurat som mennesket har teksten en kropp, og enhver kropp har en holdning. Disse artiklene, intervjuene og essayene kan med andre ord leses som et slags holdningsskapende arbeid. De er ikke manifester hver for seg – men mellom linjene, og i sum? Tjo, kanskje.

Og jada, vi gir ut på eget forlag, men du ville ha gjort det samme om vi var deg. Det blir sikkert ikke siste gangen heller.

Brenn ned skiten består av nye og gamle artikler om Linda Skugge, Don DeLillo, Aldo Moro, Saint Etienne, Antonio Gramsci, Georg Johannesen, Jesper Ganslandt, Pablo Neruda, Hanne Ørstavik, Turboneger, Lars von Trier og John Keats. Blant andre.

——

NØH: Går det an å legge et manifest til mellom linjene? Mellom replikkene, så å si? Hva for et manifest blir det?

BW: Jeg skulle gjerne skrevet et manifest på tradisjonell avantgarde-manér: ti krakilske punkter i crazy typografi. Men det ville ikke vært helt vår stil. Synspunkter er for samfunnsapparatet hva olje er for maskiner: Du kan ikke klatre opp på toppen av turbinen og tømme et oljefat over den. Du må liste deg rundt med en liten flaske og skvette noen dråper i små sprekker som bare du vet om. Var det ikke Walter Benjamin som sa noe sånt? Ikke vanskelig å underskrive på den, gitt.

NØH: Enig. Manifester blir for oppfarende. Et inspirert øyeblikk kan ikke legge vilkår for resten av livet. Vi forandrer jo oss litt med åra. Og det blir stadig vanskeligere å tilpasse nye ideer gamle former. Jeg kunne ønsket meg et manifest som var en organisme. Som vokste opp og levde blant oss. Kanskje vi skal skaffe oss ei bikkje? De lister seg rundt og skvetter de også.

BW: Gjerne ei vimsebikkje. Jeg liker hvordan de snuser på alt og alle.

(utdrag fra forordet)