Alt som ikke har blitt tjoret fast

Diktene i Alt som ikke har blitt tjoret fast følger en kvinne som kommer reisende til en fraflyttet øy nord i landet. I dette landskapet bringes sagn og myter sammen med avdøde slektningers fortellinger om stormer, ulykker og forlis. Kjærlighetsforholdet som tar plass i boken, kretser rundt opplevelsen av å bli kastet ut i verden, brått – alene, eller sammen med en annen. De døde gis et poetisk og spøkelsesaktig liv, som i et slags minnealbum, mens kystlandskapets omskiftelighet vitner om at ingenting virkelig står stille.

«… smart funne på, konseptuelt velfungerande […] Kanskje ligg det òg ein ny tendens her, i desse unge forfattarane som går så langt i å gjera språket romanaktig at bøkene deira meir tar form av korte prosasusjett enn eigentlege dikt. Uansett er dette eit megainteressant aspekt ved Alt som ikke har blitt tjoret fast: Diktet er sjangeren der forma står i forgrunnen, og her skjer dette gjennom eit påfallande fråvær av lyrisk form, gjennom ei form for ikkje-dikt.» Hadle Oftedal Andersen, Klassekampen