Alle mine levende

Hun puster lettet ut idet barna er ute av huset, men lengter likevel etter dem før skoledagen er omme. Hun gleder seg over å være alene, men følelsen av ensomhet ligger samtidig under, som om den venter på øyeblikket den kan tre fram. Hverdagens lys er skjørt, det gjelder å holde fast, for midt i den finnes også et mørke, en sorg over både de levende og de døde.

I tjueårene var jeg én
så ble vi to, tre og fire.
Jeg ønsker meg alltid
noen timer alene
men aldri tilbake til
alle de timene.

Dere tre er en helg på støylen
jeg er hjemme og øver
på den store ensomheten
som alltid fins
som en mulighet, umulighet
og kan bli min igjen.