Døde fedre. Portretter

Danser Haruki Murakami? Hvorfor slåss Karl Ove Knausgård med Jonny Hallberg? Klipper Lars von Trier hodene av dukker med neglesaks? Er Kjell Askildsen lykkelig? Hvorfor smugspiser Lukas Moodyson kjøtt overfor sine barn? Og hva er det med de små brune fuglene Jonathan Franzen liker så godt?

Jens M. Johansson får sine objekter til å snakke om både de alvorlige temaene, og de humoristiske detaljene, uten at det alltid er like lett å skille hva som er hva. For det handler om å holde ut, og leve videre. Om smak og behag, og små irritasjonsmomenter. Og så handler det om døden.

Døde fedre består av femten portretter, av femten forskjellige mennesker. Men den er samtidig skrevet av én forfatter med sitt helt egne blikk.

Én ting går igjen: De døde fedrene. Hos Knausgård, hos Renberg, hos von Trier, hos Moodysson. ”Å miste faren min så tidlig, gjorde meg nok predisponert for å bli forfatter,” sier Dag Solstad. Og kanskje ligger det noe der?