Hvorfor er jeg så redd?

Hvorfor er jeg så redder en diktsamling hvor samtalen - i vid forstand - står sentralt. Diktene både handler om og gjengir forskjellige samtaler eller utvekslinger, de fremstår som steder hvor jeget snakker med verden eller verden snakker med jeget, enten det dreier seg om å snakke med foreldre på telefonen, å lese andre forfattere eller velte sammen med massen av folk på en konsert. Jeget i disse diktene ønsker å snakke og bli snakket til, og diktene er forsøk på å trenge seg inn i og blande seg selv med verden og sitt eget språk med andre forfatteres - med Keats, med Kerouac, med Don deLillo, med Eminem.

Den grunnleggende eksistensielle problematikken i denne boka springer ut av den paradoksale innsikten at jeget og verden samtidig vokser og krymper. Verden vokser i og med at flere og flere hendelser legger seg til den. Og den krymper i og med at ting og mennesker forsvinner eller glemmes. I så måte, er dette langt på vei en diktsamling om døden, døden i alle forskjellige former for forsvinning - alt som er utenfor rekkevidde, alt vi mister, alt vi ikke når fram til.

Haagensen er en av våre mest leste samtidspoeter. Hans åpne, direkte og syngende skrivemåte, skaper en sterk tilstedeværelse i diktene hans, og poesien hans har kanskje mer til felles med sanger enn mye av norsk samtidspoesi for øvrig. Haagensen har en egen evne til å fange inn det eksistensielle i et menneskes liv i verden, blant andre mennesker.

"... Haagensen overtydar, Haagensen overtydar alt i meg som kan lesa dikt, om at dette er poesi, dette er god svingande, drivande poesi som har det spesielle «som finnes i det som ikke finnes".
- Helge Torvund, Dagbladet 

" (...) jeg er hals over hode forelsket i alt han skriver, jeg vil ikke gjøre annet enn å tegne et stort rødt hjerte med initialene hans i over hele denne siden, og aller helst vil jeg holde hele forfatterskapet for meg selv."
- Siri Gaski, Utropia

du prøver å lage ekko av ekko av forsvunne ekko
i det du skriver
bare det at et tre bøyer seg over deg
eller en tynn mann knytter et svartruta skjerf om halsen
eller at mora di som du har snakket med begynner å hoste
i bilen som faren din kjører
og faren din sier hei
og du er ikke helt våken
og du tror kanskje at det er langt hjem
eller at det lange er hjemmet ditt
men det er bare et gulv
det er bare ei fortid
og det er bare en himmel av melk og tomhet
du ser ikke opp i den