Gjesteredaktør Aasne Linnestå

Lispectors roman som utkom posthumt i 1977 er eksplosiv, sanselig og skarpladd prosa. Leseren involveres gradvis i livet og tankene til den unge maskinskriversken Macabea. Et tilsynelatende ubetydelig menneske får betydelig plass i en roman som er ribbet for konvensjonelle grep. En kynisk og uvøren, men også medfølende grunntone gjennomstrømmer Stjernenes time. Å ikke engang ane hva slags nådegaver man er utstyrt med her i livet, kan sies å være en av romanens mange tankevekkende innsirklinger. Underveis i lesningen slår det meg at ungjenta Macabea bærer på et slektskap med Willy Kyrklunds Solange; begge romanene slynger leseren rakt inn i sinnsverdener hvor det er så åpent og ufordervet at verden blir et hardt sted å være. Men ikke bare.  

Vakre, rike dikt, som trer fram i et enkelt og reint språk. Diktene tematiserer tro og tilhørighet i vid forstand, både om menneskenes tilknytning til hverandre, men også til det gudenære, og naturen.  

Då ho løfter blikket, midt i juni

Sola:

ein lysare 

blom

Språket Lindstrøm besitter gir kraft til mørket og nøden som finnes i og blant menneskene. Et sted skriver hun; 

Etter en av de nettene da jeg ikke vet hvor vi er; ser ut av vinduet, i hagen har det snødd, skrift i hagen, rundt i terrenget, opp bakkene mot åsen. 

Mest av alt er dette allikevel en knallsterk roman om kjærlighet og utholdenhet. I Lindstrøms nedtegnelser gjenopplives tilliten til en av de aller klokeste utsagnene i bibelen, om kjærligheten som det største av alt. 

En kjærkommen utgivelse og en litterær begivenhet! Et tverrsnitt av Nelly Sachs dikt foreligger endelig på norsk, i Astrid Nordangs fine gjendiktning. Det er like fullt utmattende å lese Sachs. Med utgangspunkt i de grusomme omstendighetene det nazistiske regimet medførte, er diktene hjemsøkt av dyp sorg og et sønderrevet billedspråk: 

HER BINDER VI en krans

Noen har tordenfioler

jeg er bare et gresstrå

fylt av det tause språket

som her får luften til å gnistre -

Marta Nussbaum er ingen fanebærer for autonomiestetikken. Snarere fronter hun troen på at litteraturen er en forutsetning for demokratiet og den offentlige samtalen. Det handler om ressursene i menneskesinnet, og her setter Nussbaum diktningen i høysetet. Å se på et litterært verk som en arena der vår forestillingsevne utvides er selvsagt snadder for en aktivt skrivende, men det er enda mer interessant å lese hvordan hun går til verks i sin analytiske omgang med følelser, og følelsene som kognitive størrelser.  

Norsk litteraturs førstedame (ved siden av Eldrid Lunden). Melding til alle reisende er noe av det friskeste jeg leste i 2015. Køltzow skriver medrivende og vitalt om nervesykdommen Parkinson og dens brutale herjinger med forfatteren Kaja Baumgarten. De fysiske strabasene ved skrivearbeidet er et sentralt anliggende i romanen, men også hele det medisinske apparatet Baumgarten eksponeres for, med tilhørende bivirkninger, et annet. Skildringene av en godt voksen kvinnes intense og sultefora kjærlighetsliv er intelligent og smidig utført, og gjør romanen til et uvanlig sterkt møte med store kraftanstrengelser.  

Et over fem hundre siders overflødighetshorn, hvis man tillater seg å tenke at kunnskapen som er samlet i Dannelse virkelig kan føre til økt lykke, rikdom og overflod. Og det gjør jeg gjerne! Boka kan leses fra perm til perm, eller like gjerne angripes via tilfeldige nedslag. Uansett hvor du slår opp, finnes det relevante og vettuge presentasjoner av dannelseskunnskap. En grunnleggende intensjon har vært å fjerne pompøst krimskrams, skal man tro Schwanitz, som også har satt seg fore å innhente troen på at språket mest av alt er folkets eiendom. Mitt favorittkapittel er «Intelligens, begavelse og kreativitet», hvor vi blant annet påminnes om hvordan den kreatives toleranse for tvetydighet, motsigelser og komplikasjon kan skremme fletta av fanatikerens hang til voldelig forenkling!