Gjesteredaktør Gisle Selnes

Jean-Baptiste Del Amo: Dyreriket (Cappelen Damm, 2022); oversatt av Gøril Eldøen. Forfatteren og dyrevernaktivisten med heteronymet Jean-Baptiste Del Amo har skrevet den ultimate romanen om fremveksten av det moderne, inhumane dyreholdet. Med en blanding av grotesk realisme, fantasmatiske scenarioer og filosofiske sonderinger omkring forholdet mellom menneske og dyr skildrer han utviklingen av fransk landbruk gjennom fire generasjoner, fra tilnærmet selvberging til moderne kjøttindustri. Det førindustrielle husdyrholdet fremstår ingenlunde som noen idyll, men det er først med rekvireringen av dyr for å fôre soldatene ved fronten under første verdenskrig at det virkelige marerittet begynner. Transporten og nedslaktingen av dyrene fører ikke bare til store lidelser for dyrene; menneskenes tanke- og følelsesliv forråes også ugjenkallelig. «Når mørket faller på, og de prøver å sove, er natten inni dem rød. Ørene deres ringer med dyrenes spøkelsesskrik. I munnen har de en smak av død.» Derfra er det ingen vei tilbake. I tillegg til kostnadseffektiv rovdrift på produksjonsdyrene forvandler sykdom, alkoholisme, galskap og ressentiment familiefarmen til et katastrofeområde. Et par semi-allegoriske plotvridninger gjør dette til noe langt mer enn en politisk korrekt dystopi. Dyreriket er en viktig roman om et tema som er høyaktuelt også i det innbilte annerledeslandet Norge.

Chelsea Manning: README.txt. A Memoir (The Bodley Head, 2022). At Manning må være et av verdens modigste mennesker, har lenge vært klart; at hun i tillegg er en ikke ubetydelig forfatter, ble først avslørt i denne selvbiografien. Her forteller hun på stilsikkert vis historien om sitt relativt unge liv. Teksten har to hovedrenninger: Den ene angår kampen for transpersoners rettigheter; den andre om offentlig innsyn i myndighetenes forvaltning av folkeviljen. Etter en mildt sagt vanskelig oppvekst i en småby i Oklahoma vervet hun seg. Mannings tekniske begavelse gjorde henne attraktiv som etteretningsanalytiker, og i 2009 fikk hun ønsket sitt oppfylt: å få oppleve krigen på nært hold. Gapet mellom kaoset som regjerer på bakken, og det retusjerte den jevne amerikaner fikk servert, var enormt. Ikke bare var krigen i Irak en humanitær katastrofe. Verken militært eller politisk var det noe som tydet på at den vil bidra til fred og demokrati, som var den offisielle begrunnelsen for USAs tilstedeværelse. Lekkasjen av flere hundre tusen hemmelige dokumenter endret vårt syn på USAs «war on terror» for alltid. Både opptakten til og konsekvensene av denne heroiske handlingen er skarpt observert og medrivende fortalt. Her er det personlige tvers igjennom politisk – og et lysende eksempel for den som våger å være et etisk subjekt i den globale militarismens tidsalder.

Brian Benjamin Hansen: Ovartaci – The Signature of Madness (Aarhus University Press, 2022). I motsetning til Norge har Danmark et vitalt miljø for psykoanalytisk forankret kulturkritikk og estetikk. Danskene har også en kunstner som savner sidestykke her hjemme. Ovartaci, eller Louis Marcussen, som han egentlig het, tilbragte mesteparten av sitt liv på psykiatrisk institusjon. Han var både en livs- og en multikunstner, som malte en lang rekke bilder, dekorerte lokaler og laget dukker og andre kunstobjekter. Han endret også kjønn og foretok en amatørmessig kastrasjon, eller amputasjon, på seg selv – et inngrep som gjenspeiles i flere av bildene hans. Men det er særlig navnet, og signaturen, Ovartaci som opptar Brian Benjamin Hansen i denne rikt illustrerte praktboken. Han tar da utgangspunkt i Jacques Lacans begrep om farsnavnet, le nom du Père, som er den symbolske ordenenes omdreiningspunkt. Ovartaci er en fonetisk forvansking av neologismen «overtosse», som er konstruert i analogi med «overlege»: Når det finnes en overlege på en psykiatrisk klinikk, må det vel også finnes en overtosse? Dette var bare ett av flere navn Louis Marcussen diktet til seg selv, og som han hevdet fantes i den sanne kirkeboken, som var blitt forbyttet med en apokryf. Brian Benjamin Hansen har skrevet en teoretisk sofistikert, men ikke overteoretisert, monografi om Ovartacis kunst og livsprosjekt, der han viser seg usedvanlig lydhør overfor den søkende kunstner-pasientens egen stemme. 

Michael Marder: Pyropolitikk i en verden som brenner (Existenz, 2023); oversatt av Anders Dunker. Politikk kan være så mangt – alt fra flammende engasjement og gnistrende konfrontasjoner til forutsigbare parlamentariske forhandlinger og kjølig kalkulerte mediekampanjer. «Mange av normene for parlamentarismen virker som en overflødig dekorasjon, unyttig og til og med pinlig», skriver Carl Schmitt i boken Parlamentarismens svanesang: «Det er som om noen hadde malt røde flammer på ovnene i et moderne sentralfyranlegg, for å skape illusjonen av en glødende ild.» Michael Marders Pyropolitikk setter denne opposisjonen – mellom politisk konflikt og konsensus – i et stort historisk-filosofisk perspektiv, ofte med støtte hos den samme Schmitt. Fremstillingen strekker seg helt tilbake til politikkens og tenkningens begynnelse, med forestillingen om jord, vann, luft og ild som ontologiske elementer i konstant rift. Forståelig nok er det jorden som har vært stedet for politikkens nomos, loven og den grunnleggende grenseoppgangen, med havet som tilstøtende kaotisk element. Men Marder argumenterer for at ildens politikk hele veien har vært den jordiske nomos’ underside, og det elementet som i moderniteten er blitt selve emblemet på den eksplosive utviklingen og det overskridende, uregjerlige subjektet. Pyropolitikk er en encyklopedisk eksposé over ilden som politisk våpen og idé, med særlig fornemmelse for det radikale og kontroversielle. I mitt sjangerunivers er boken en anatomi, dvs. et intellektuelt prosaverk der «verden», i dette tilfelle politikkens univers, beskrives fra ett bestemt perspektiv. Slik Robert Burton skrev Melankoliens anatomi, og Northrop Frye Kritikkens anatomi, har Michael Marder med Pyropolitikk skrevet ildens anatomi. Dette er filosofisk essayistikk fra øverste hylle og et politisk nødbluss i nyliberalismens og likegyldighetens tidsalder. Risikoen ved ikke å løpe noen risiko er langt større enn faren som oppstår i møtet med en reell politisk fiende.

Gabriela Cabezón Cámara: China Irons eventyr (Caminos, 2021); oversatt av Kjersti Velsand. Det er mye som har kommet ut av den argentinske pampasen (som la pampa dessverre kalles på norsk), ikke minst mytologien og litteraturen om den rotløse, men likevel erkenasjonale gauchoen. Den mest kjente av dem er nok Martín Fierro, hovedpersonen i José Hernández’ eponyme verk fra 1872, som lett paradoksalt kunne kalles en naturalistisk versroman. Fierro (eller hierro) betyr jern, og det er det som klinger i China Irons etternavn. Fornavnet China har ingenting med Kina å gjøre: Det betyr kone eller kvinnfolk på pampas-indianernes eget språk. Gabriela Cabezón Cámara har med andre ord skrevet romanen om Martín Fierros egen china, som han måtte forlate da han ble tvangsutskrevet til utryddelseskrigen mot de innfødte. Resultatet er blitt et fabulerende, parodisk og poetisk-politisk oppgjør med både rasismen og machismo-en som kjennetegner den argentinske gaucho-nasjonalismen. Litterært er nok ikke romanen fullt på høyde med den gaucheske hypoteksten, men den er både spenstig og original og litteraturpolitisk potent nok. Det avsluttende scenarioet blant øko-utopiske indianere minner ikke så rent lite om sluttscenen i César Airas En episode i en omreisende malers liv, en annen argentinsk pampasroman som godt kan anbefales i samme åndedrag.

Giorgio Agamben: La ragazza indicibile. Mito e mistero di Kore (‎Mondadori Electa, 2010) / The Unspeakable Girl: The Myth and Mystery of Kore (Seagull Books, 2014); illustrert av Monica Ferrando; oversatt av Leland de la Durantaye. Giorgio Agambens renommé har sunket som en stein etter hans kontroversielle intervensjoner under korona-pandemien. Enkelte har hevdet at disse har vært en logisk konsekvens av biopolitikk-kritikken han har utviklet i løpet av de siste tiårene, men det er nok en overdrivelse. Agambens forfatterskap omfatter mye mer enn de tunge politisk-filosofiske avhandlingene i Homo sacer-serien. Selv setter jeg aller størst pris på de mindre essay-utgivelsene hans. Den vakkert illustrerte boken om Kore, dvs. den «usigelige» ungpiken Persefone, som har gitt opphav den eleusinske mysteriekulten, er en av disse. Boken er kort, men den favner vidt. Her foldes en rekke motiver fra Agambens filosofiske forfatterskap (barnet, dyret, gudene, språket, innvielsen, berøringen) ut og inn i fremstillingen, og visuelt så vel som litterært er boken et aldri så lite mesterverk. T.S. Eliot hevdet som kjent, med referanse til Dante, at sann poesi kan kommunisere før den blir forstått. Agambens prosa er så stilren og medgjørlig at man knapt trenger å kunne italiensk for å forstå den. Man lærer mens man leser, og underveis får man med seg en rekke større og mindre aha-opplevelser.