Gjesteredaktør Julie Stokkendal

«Superficial to understand the journal as just a receptacle for one’s private, secret thoughts – like a confidante who is dead, dumb and illiterate. In the journal I do not just express myself more openly than I could do to any person; I create myself.» Jeg elsker å lese dagbøker og få tilgang på andres liv, hverdag og innside. Noen av de seneste dagbøkene jeg har lest er Susan Sontags tidlige dagbøker, som hun skrev fra hun var 14 til 30 år. Her skriver hun om alt fra seksualitet og kjærlighet, sorg, usikkerhet, drømmer og barndomsminner til bøker hun vil skrive, lese eller gjenlese og prosjekter hun vil sjøsette. Hun bruker også dagboken til å reflektere over og utforske seg selv: What do I enjoy? What do I believe in? – men også verden omkring seg, litteratur, filosofi, språk, kunst og kultur. Susan Sontags dagbøker er full av lister, avbrutte tanker, stikkord, dialoger, dikt og notater – et godt eksempel på hvor fri og elastisk dagbokssjangeren kan være. 

«[Rollesammenblanding]. I månedsvis var jeg hennes mor. Det er som om jeg har mistet min datter (finnes det noen større sorg? Det hadde jeg ikke tenkt på).» Dagen etter at Roland Barthes’ mor – som han bodde sammen med – dør, begynner han å skrive på Sorgens dagbok. Han skriver på den i to år, og opprinnelig skrev han på små kartotekkort – 300 i alt – som han lagde ved å brette et A4-ark i fire. Sorgens dagbok består av disse små nedtegnelsene; notater og refleksjoner om sorg, kjærlighet og et svært tett mor-sønn-forhold. 

Johannes, som skal bli fisker slik som far sin, blir født. Johannes, som har vært fisker, dør. Morgon og kveld er en liten, konsentrert og klok roman om livets begynnelse og slutt og livet derimellom, men også om språk og perspektiv, avstand og nærhet. Om grensene mellom de som er levende og de som er døde. Om å bli rodd over sjøen av sin aller beste venn en dag alt er så lyst og lett og underlig. Jeg tror Morgon og kveld er den vakreste boka jeg har lest. 

Ida Frettes dikt, strukturert som en løpende dialog mellom to mennesker, er knappe, underlige og både tydelige og hemmelighetsfulle på samme tid. Det er noe av det som gjør Perverst navn så forlokkende. Er det et kjærestepar, eller kanskje en mor og en datter, som kommuniserer? Det handler om makt og avmakt, om å forstå en annen og om å bli fri; i relasjoner og i språklige og kroppslige uttrykk. Det er en intens og vakker diktsamling, men også lett og humoristisk: «Jeg kan merke musklene i kroppen. / Vil bruke dem. Vil bare bruke dem / slik at jeg ikke merker noe annet enn / at jeg bruker musklene. Evt. i / kombinasjon med utstyr.» 

Jeg har nettopp lest De uatskillelige, en liten bok om et nært vennskap mellom to venninner i Paris på 1920-tallet – men særlig et portrett av karakterfulle, sensuelle og ville Andrée, sett gjennom den betatte venninnen Sylvies øyne. Andrée og Sylvies vennskap påvirkes av Andrées dominerende mor og de katolske verdiene som Andrée er vokst opp med og forventes å forholde seg til og videreføre. Å være, eller å bevare, seg selv, blir umulig. De uatskillelige er en kjærlighetserklæring fra Simone de Beauvoir til hennes nære venninne Elisabeth Lacoin, Zaza, som døde 21 år gammel i 1929. 

Boken om Siss og Unn, to venninner som på nesten overnaturlig vis er forbundet med hverandre, men som knapt rekker å bli kjent før Unn vandrer inn i den tilfryste fossen, is-slottet, og blir borte. Is-slottet er en gåtefull, uhyggelig og vakker bok, en norsk klassiker, selvfølgelig, og en av mine første og aller største leseopplevelser. «Dei heldt spegelen i kvar sin kant, heldt han opp for seg, sat heilt stille side ved side, omtrent kinn ved kinn. Kva såg dei? Dei såg seg bort før dei hadde aning om det. Fire auge med glimt og strålar under vippene. Heile spegelglasset fullt. Spørsmål som skyt frem og gøymer seg att. Eg veit ikke: Glimt og strålar, glimt frå deg til meg, frå meg til deg, og frå meg til deg åleine – inn i glaset og tilbake, og aldri noko svar på kva dette er, aldri noko løysing. Dei raude putande leppene dine, nei det er mine, så likt, så likt! Håret på same måten, og glimt og strålar. Det er oss. Vi kan ikke gjere noko med det, det er som frå ei anna verd.»