Gjesteredaktør Ole Jacob Madsen

En av de grunnleggende tekstene i psykologien som er opphav til en rekke psykologiske konsepter som bevisstheten som en strøm («stream-of-consciousness»), følelser som konsekvens av, og ikke en årsak til, kroppslige tilstander, vaner og fri vilje. De passasjene jeg hyppigst kommer tilbake til er likevel de om selvet hvor James er overraskende moderne i sin utlegning, og der han fastslår at skillet mellom hva vi kaller «meg» og «mitt», ikke enkelt lar seg trekke. Derfor må et menneske defineres vidt, som totaliteten av alt hen kan kalle sitt; ikke bare kroppen og psyken, men også klær, ektefelle, barn, slektninger, venner, arbeid og renommé, gård og grunn. Videre skriver han at vi har så mange utgaver av oss selv som vi har nære andre som har en unik mental representasjon av oss. Det er derfor man kan føle seg nokså annerledes i ulike samvær, og derfor er det også slik at når en venn av oss dør, dør også en del av oss selv.

Lillebror Henrys dypsindige sinnsportrett av Isabel Archer – som besitter et indre sjelsliv som overgår de fleste, og det meste av litterære portrett av den menneskelige bevissthet før og siden. Romanen skildrer Isabels reise fra «den nye verden» i New York til en europeisk del av familien bosatt i et staslig gods utenfor London. Boken starter med den fornøyelige skildringen av «den gamle verdens» intakte tradisjoner: «Under certain circumstances there are few hours in life more agreeable than the hour dedicated to the ceremony known as afternoon tea». Isabels nylig avdøde far har etterlatt henne en formue. Likevel forventes det at hun skal gifte seg, og det mangler ikke på velstående beilere. Den mest rørende relasjonen er imidlertid platonsk og mellom Isabel og hennes engelske invalide fetter Ralph Touchett, som utgjør romanens moralske kompass. Ralph er både hemmelig forelsket i Isabel og samtidig en betrakter av henne som et levende kunstverk eller eksperiment som nå må forvalte sin nyvunnede frihet.

Som forfatter av minst en bok om hvordan selvhjelp ikke virker sitter det i utgangspunktet langt inne å anbefale en selvhjelpsbok. Men det finnes heldigvis noen hederlige unntak også i denne sjangeren, som den britiske filosofen Bertrand Russells The Conquest of Happiness. For i motsetning til de mest fordummende og potensielt skadelige titlene som The Secret understreker Russell hvordan alt ikke er opp til oss: «Happiness, as is evident, depends partly upon external circumstances and partly upon oneself». Det er naturligvis «oneself»-delen det likevel handler mest om, men Russell har en sunn realistisk holdning til hvordan de ytre omstendighetene hele tiden kan endre premissene for ens personlige lykke. Det gjelder derfor å ha så varierte interesser som mulig, for hvis du skulle havne i en ulykke å bli lam, så er det fint å ha et like engasjert forhold til sjakk som ski. Det samme gjelder gode venner – sørg for å ha minst et par, i tilfellet en dør! Og dersom de ytre omstendighetene ikke er for ulykksalige er lykken innen rekkevidde for de fleste av oss såfremt dine pasjoner er rettet utover, og ikke innover mot deg selv.

Dette er en aktivistisk selvhjelpsbok for akademikere hvor forfatterne henter inspirasjon fra «slow»-bevegelsen til å utfordre hastighets- og fremragende-kulturen i akademia der målet om å produsere mer er blitt et mål i seg selv. Berg og Seebers manifest viser hvorfor og hvordan man konkret kan gjøre opprør mot dette jaget med å gjøre såpass revolusjonære handlinger som å følge sine genuine interesser og sette av tid til å lese bøker eller gå til biblioteket på oppdagelsestur. Jeg vil imidlertid understreke at boken nok bør leses og etterleves av personer trygt plassert i akademia som allerede har lykkes med å få seg fast jobb. Dersom du har en midlertidig posisjon, men har et håp om å få deg en fast forskerstilling er nok rådene deres om å jobbe saktere og ta mindre hensyn til «output» særdeles dårlig, og den sikre veien til å «perish».

I denne framtidsromanen gis vi dagliglivsskildringene til den forhenværende funksjonæren Epp, som lever et tilbaketrukkent liv alene med sin kjøttetende plante Ili i en leilighet i 14. etasje i boligblokk 982 i utkanten av byen Oblidor. Boken kan både leses som en satire over den norske velferdsstatens forming og gjennomrasjonalisering av individers livsløp på 1950-tallet. Og som en bitende kritikk av det gryende forbrukersamfunnets interiør- og oppussingsiver og tanketomme adspredelser i Syden. Valg av tapet blir et av få frie valg og dermed det fremste uttrykk for individualitet i en ellers standardisert tilværelse. Epp søker forgjeves etter likesinnede med samme smak, men når han endelig finner dem må han skuffet erkjenne at de mangler «tapetbevissthet». Også konsumerismen og begjærsøkonomien er lite egnet til å bære romantiske drømmer om kjærlighet og fellesskap.

Den franske filosofen Dany-Robert Dufour hevder i denne boken at det postmoderne subjektet gjennomgår en antropologisk mutasjon rett foran øyne våre som følge av nyliberalismens sviktende subjektivering. Markedet kan ikke erstatte «Gud» som en metasosial garantist for identitet og grunnlag for både psykisk helse og kritisk tenkning. Denne boken er således i overensstemmelse med mottoet om at økonomien bare er metoden, mens dens virkelige mål er å endre sjelen. Rent faktisk er imidlertid Dufours ellers så imponerende verk heller tynn på empiri, og leses derfor best som et varsko mot senkapitalismens fortsatte demontering av «brysomme» psykososiale strukturer.