Gjesteredaktør Ole Johan Skjelbred

Der den britisk-amerikanske dramatikktradisjonen ellers ofte havner i realismen, bedriver Caryl Churchill (f. 1938) poesi, og løfter stykkene sine til å bli absurde og formmessig befriende. Far Away er kort og komplekst. Det foregår i et samfunn preget av vold og avmakt, på vei mot apokalypsen. Ettersom krigen brer om seg, forvitrer moral, språk og logikk, og ved stykkets slutt befinner man seg i total paranoia. Alt kan etterhvert mobiliseres i krigen: Sommerfugler, krokodiller, veps, latviske tannleger, lys, tyngdekraften ... Hovedpersonen heter Joan. Først møter vi henne som ung, når hun oppsøker tanten sin om natten fordi hun har våknet og sett onkelen slå barn og voksne og dytte dem inn i en lastebil. Deretter noen år senere, når hun jobber på et hattemakeri som designer hatter for opptog av dødsdømte. I siste scene har katastrofen brutt ut, og Joan kommer nesten livløs tilbake fra et militært oppdrag. Far Away er fattig på forklaringer og facts, og fullt av mystikk og nye måter å se verden på.

I åpningsessayet ”Hvorfor ensomt leve” kaster Rimbereid seg ut sammen med størrelser som Montaigne og Seneca, Bacon og Rousseau – og reflekterer rundt tilbaketrekning som mulighet og umulighet. Videre handler essayene om Georg Johannessens diktning, om jazz, om våre mediers dekning av tsunamien i 2004 («Det kunne iblant høres ut som om medienes reaksjon hadde sitt opphav i et 'hvorfor ligger ikke Asia i Skandinavia?'»). Mine tre favoritter dukker opp mot slutten av boka: ”Utopi og dikt” er det korteste essayet og formulerer noen klargjørende og presise tanker om utopien. ”Stotr” handler om oversettelse. Og i ”Livet som indianer” skriver Rimbereid elegant om metaforen som fenomen, som tenkemåte og som propagandamiddel. Boka tar leseren med på en refleksjonsrunde som kjennes både springende og samlet, slentrende og anspent, akkurat slik gode essays skal være. Rimbereid skriver klokt og temperamentsfullt. Han klarer å være spiss uten å bli plump, og angriper kompliserte temaer uten å bli svulstig.

Her skriver Bloom seg gjennom alle Shakespeares stykker – og som man skjønner av tittelen, er det ikke lite som tillegges Shakespeare. Han er alfa og omega, selve oppfinneren av det menneskelige, av det moderne mennesket. Det var noen som skrev om Harold Blooms bøker at hovedpersonen i dem bestandig er Bloom selv, og det er virkelig sant: Den mannen tar stor plass! På godt og vondt. Han unnlater ikke å slenge dritt om kolleger han misliker, eller om regissører han mener ødelegger Shakespeare med sine oppsetninger (og det er de aller fleste). Men i hovedsak er det en fryd å lese Blooms kjærlighetsfulle og innsiktsfulle gjennomgang av Shakespeares stykker. Bloom skriver lett og medrivende, og denne boka får til og med de mest lettbente av Shakespeares komedier til å skimre. Hovedpoenget med denne boka er at den gir leselyst, den er stor litteraturformidling. (Blooms gjentagende sammenlikning av Othellos Iago med romanfiguren Judge Holden fikk meg til å lese Cormac McCarthys Blodmeridianen – bra bok, rar sammenlikning!) Farten og lettheten Bloom opprettholder gjennom de nesten 750 sidene, oversikten han har over Shakespeares verker og ikke minst over all sekundærlitteraturen, og hvordan han fortolker, finner sammenhenger, og plasserer Shakespeare i vår tid, er mildest talt imponerende. Og, som med all befatning med Shakespeare, blir man lamslått av rikdommen som finnes der.

Da Bernard-Marie Koltés døde av aids bare 41 år gammel i 1989, mistet verden en stor dramatiker. Roberto Zucco var det siste han skrev, og er en slags Hamlet-parafrase. Det flotte med Koltés diktning er det lyriske språket, som blander høyt og lavt, og at de dramatiske situasjonene er så fortettede. Stykket begynner med at to vakter står foran et fengsel og snakker mens Roberto Zucco rømmer bak dem, en scene som trekker paralleller til åpningsscenen i Hamlet, der gjenferdet viser seg for vaktene i Helsingør slott. Zucco har sittet inne for mordet på sin far, og i neste scene drar han hjem og myrder sin mor. Vi følger ham på vei gjennom underverden med politiet i hælene, og med horer, halliker og kriminelle rundt seg. Han kidnapper og dreper og blir til slutt drept. Stykket er gåtefullt, romantisk og fullt av humor. At Koltés liv og dramatikken han skrev blir sammenliknet med Jean Genets liv og verk virker ganske logisk. Da jeg googlet stykket nå nettopp fant jeg dessuten ut at det er basert på livet til den italienske seriemorderen Roberto Succo. Succo begikk selvmord i 1988, etter å ha drept foreldrene sine, rømt fra fengsel, og kidnappet og drept seg vei fra Italia og opp gjennom flere europeiske land. Ser man det!

Av de fire romanene Sebald skrev er det likegyldig hvilken man velger - de er alle like bra. Alle er vanskelige å definere sjangermessig (reiseroman? biografi? essay? Nei, roman!) og samtlige inneholder de rare, uskarpe fotografiene av f.eks. kvitteringer eller gamle illustrasjoner. I mine øyne er dette er noe av den mest vidunderlige prosaen som finnes! Når vi følger bøkenes forteller på hans ferd til en gammel venn, til et bibliotek, til et hotell eller hvor han nå er på vei, er det ikke først og fremst de ytre bevegelsene som blir beskrevet; det er veven av minner, refleksjoner, assosiasjoner, omgivelser. På sebaldsk vis blir leseropplevelsen nærmest klaustrofobisk og parasittaktig; som om man flytter inn i fortellerens bevissthet. Sebald, som selv flyttet fra Tyskland til England i 1966, skriver bestandig om eksiltilværelse i en eller annen forstand – det er en underliggende tone av hjemløshet i alle bøkene. I Vertigo følger vi ham til barndomstraktene i Tyskland og i Kafkas fotspor gjennom flere italienske byer, en reise som fremkaller fortellerens minner fra en tidligere, nervøs Italia-reise. Grunnen til at jeg velger meg nettopp Vertigo, er kanskje at den føles som den mest vaklevorne, usammenhengende og desperate Sebald-boken. Det eneste jeg ikke liker ved Vertigo er hvordan forlaget har valgt å presentere boka. På tysk heter den Schwindel. Gefühle, og denne rare tittelen kler boka mye bedre. Geir Pollens oversettelse er ellers skremmende bra, så man kan lure på om noen kloke forlagshoder har tenkt salgbarhet her. Denne mistanken forsterkes ved at det på omslaget er plassert et Yngvar Ustvedt-sitat: ”Enestående godt skriver han – arkitekturentusiasten – om store byer som Wien, Verona, Venezia, Milano og London”. Arkitekturentusiast? Som om W.G. Sebald var en slags tysk Jan E. Hansen?!

Denne boka fra 1923 er et manifest for den moderne arkitekturen, som Le Corbusier var den fremste eksponenten for, gjennom artikler og bøker, og selvfølgelig gjennom sine bygninger. Towards a New Architecture handler om hvordan den nye tids materialer og tekniske hjelpemidler kan hjelpe oss til å bygge lysere og mer funksjonelle hjem. ("The house is a machine for living in.") Le Corbusiers tanker om arkitektur er dessuten store og dype nok til å ha gyldighet også på andre områder – og kraften og klarheten i formuleringene hans er inspirerende for alle som ønsker å forandre noe! Bokas skyteskive er arkitektene og den menneskefiendtlige, planløse arkitekturen de står for – og veien til å komme på rett spor er å studere økonomien de moderne oppfinnelsene som flyet, dampbåten og bilen er laget med, og å lære av Michelangelos konstruksjoner i Roma, grekernes gylne snitt, osv. Språket den er skrevet med representerer en antikvarisk modernitet med stor poetisk verdi. Setningene er korte og bombastiske; ”The styles are a lie.” ”A great epoch has begun.” ”The plan is the generator.” Den brusende fremskrittstroen Le Corbusier utrykker, og de talløse illustrasjonene av dampskip, biler, kornsiloer, industribygg – alt får et ufrivillig sørgmodig slør over seg, som en minnebok fra en tid hvor verden fremdeles var mulig!

Disse 21 lange intervjuene ble gjort med dikteren, dramatikeren og regissøren Heiner Müller over en periode på 18 år, og er en god måte å komme nærmere Müller og hans dramatikk på. Den er også et interessant dokument over DDR og østblokkens fall. Müller er morsom og intelligent, og har radikale meninger om teater, kultur og politikk. Han sier selv at han ikke har ork eller tid til å skrive artikler eller memoarer, så han gikk med på å trykke intervjuene i denne boken under tittelen Samlade misstag – pga kontrollen man gir fra seg i intervjusituasjonen. Müller var en av Brechts mest markante arvtagere, både i gjerning og i kraft av sin posisjon i DDR, og han nøt privilegier som få andre gjennom å kunne reise nærmest fritt ut og inn av landet. Det interessante med denne intervjusamlingen er respekten Müller blir møtt med, i sin posisjon som stor dikter, men også som budbringer fra et lukket regime (intervjuene er utelukkende foretatt i Vesten) – og hvordan dette forandrer seg i intervjuene gjort etter Murens fall. Da kom det nemlig frem at Müller hadde vært Stasi-informant. Hvordan han i de seneste intervjuene i boken plutselig blir satt i forsvarsposisjon og behandlet nærmest hånlig av intervjuerne, er påtagelig. Det må også nevnes at denne svenske teaterbokserien er utrolig vakker og bra! Andre dramatikere i serien er bl.a. Büchner, Koltés og Fassbinder.

Jeg skulle vel strengt tatt valgt et av teaterstykkene til Bernhard. Men for meg er han – på tross av sine sterke dramatiske tekster – først og fremst romanforfatter, og den boka som oppsummerer alt jeg har lest av ham, er Utslettelse. Det frenetiske raseriet til Bernhard klarer her å omfavne flere generasjoners liv på adelsgodset Wolfsegg, sett gjennom øynene til familiens svarte får (og arving) Franz-Josef Murau. På elegant vis lar Bernhard sin hovedperson stå lent over skrivebordet sitt i bokens 220 første sider og tvile som en annen Hamlet, mens historien raser gjennom ham, før han lar ham gå til handling. Heiner Müller sier i et av intervjuene i Samlade misstag at en drivkraft for å skrive er skadefryd – og dette må i høyeste grad også gjelde for Thomas Bernhard. Måten fortelleren dundrer løs på den østerrikske staten og befolkningen på, landets uoppgjorte nazi-fortid, den unnlatende adelsfamilien sin, moren, søstrene, broren og faren, er heseblesende og ustyrtelig morsom. Utslettelse er også en dypt tragisk bok. Som så ofte med Bernhards hovedpersoner er også Murau en havarist, en selvutslettende, selvhatende undergjenger. Den første setningen i boka inneholder 122 ord, og er snirklete og motsetningsfylt som boka sjøl. Les denne setningen, og du er solgt!

I konkurransen for beste tittel scorer dette teaterstykket høyt. CI-VI-LI-SA-TION foregår en natt på en kirkegård i en storby. Første del består av ti møter mellom fem personer. En ung kvinne som har forvillet seg bort fra sitt eget utdrikkingslag, en flaskesamler, en selvmorder, en skrytende fyllik og en ung mann som etter hva han selv sier venter ”på det rette øyeblikket”). Stykke har ingen fremskridende handling, vi blir ganske enkelt kjent med disse personene gjennom møtene dem i mellom. I følge dramatikerens forord, er det også vilkårlig hvilken rekkefølge scenene spilles i. Andre del av stykket er en eneste lang scene, vi er i samme natt på samme kirkegård, og nå er de fem personene samlet, i tillegg til at det har kommet tre andre personer til. Disse kalles for treenigheten og oppfører seg som Ole, Dole og Doffen fra helvete: En slags mini-masse som på samme tid agerer hypervoldelig og poetisk. Stykket kulminerer i vold av fysisk og verbal karakter, og forlater ettertrykkelig den realistiske settingen som preger første del. Hva CI-VI-LI-SA-TION problematiserer kan best forklares gjennom stykkets opphakkede tittel. Dette er en svært interessant scenetekst – man kan bare håpe på at Claus Beck-Nielsen vender tilbake fra de døde og skriver mer dramatikk.