Bjørn Aamodt på spissen av blyanten
Da lyrikeren Bjørn Aamodt døde våren 2006, gikk det knapt to uker før forfatterskapet ble gjenstand for en i norsk sammenheng uvanlig intens avisdebatt. Sentralt i ordskiftet sto spørsmål om «hvordan vi verdsetter poesien, og hva vi verdsetter den for» (Bendik Wold, Morgenbladet 12.5.2006). Den polariserte ordstriden startet med at én enkelt kommentator satte to fløyer opp mot hverandre: de som «fremholder at Aamodt skaper et åpent verk, flertydig helt inn til margen», mot de som «har betonet Aamodts forankring – både sosialt og politisk – i industriarbeiderklassen». I ettertid kan man imidlertid spørre om ikke denne motsetningen var en journalistisk konstruksjon som først og fremst synliggjorde fordelene ved nylesninger av et lite kommentert forfatterskap.
Industriarbeideren, sjømannen og forfatteren Bjørn Aamodt ble født i Bærum utenfor Oslo 24. februar 1944 og debuterte med boken Tilegnet i 1973. Sju år senere forelå Knuter, Mulm og andre dikt (1980), ofte omtalt som forfatterens første gjennombrudd. Etter ti nye år kom Stå (1990), deretter ABC (1994) og Anchorage (1997), som begge ble innstilt til Nordisk råds litteraturpris og dermed gjorde ham synlig for en større offentlighet. I 1998 ble dikteren tildelt Gyldendal-prisen «for et særlig betydelig forfatterskap». Etter tusenårsskiftet kom Atom i 2002, deretter Arbeidsstykker og atten tauverk (2004), forfatterens sjuende og siste samling. Forfatterskapet er høyt respektert av kritikere, akademikere og forfatterkolleger. Våren 2004 oppfordret Aftenposten en rekke litteraturforskere til å navngi norske kandidater til Nobelprisen i litteratur. Professor Atle Kittang svarte: «Vi har to lyrikere som absolutt holder nivå. Det er Bjørn Aamodt og Stein Mehren.» (Aftenposten 10.5.2004).
Under overskriften «Arbeidets lys» – lånt fra Kjartan Fløgstad – innledet daværende litteraturredaktør i Morgenbladet Bendik Wold Aamodt-debatten. Artikkelen signaliserte polarisering alt i ingressen: «Må vi glemme Bjørn Aamodts grove never for å huske ham som en stor poet?» (Morgenbladet 12.5.2006). Wold plasserte forfatterne Jan Erik Vold og Kjartan
Fløgstad i rollene som forsvarere av klassiske arbeidermotiver i forfatterskapet, en posisjon begge har gjort seg fullt fortjent til. Varmen og solidariteten fra arbeidsfellesskapet er blant kvalitetene Fløgstad trekker fram i etterordet til Aamodts Samlede dikt 1973-1994 (1995). Jan Erik Vold har i en rekke Aamodt-omtaler priset autentisiteten i versene, men det bør sies at han også har hatt øye for gåtefullheten. Sammen med Jan Olov Ullén har Vold presentert et bredt utvalg Aamodt-dikt på svensk (ABC och andra dikter, FIB:s lyrikklubb 1997), der etterordet betegnende nok har fått tittelen «Självlärd. Solitär. Solidarisk». (For en god oversikt over Volds omtaler av Aamodt, se Ole Karlsen (red.): Jan Erik Vold og Jan Erik Vold, Oslo 2000.)
Verre blir det når Bendik Wold befolker den andre leiren. I opposisjon til Vold og Fløgstad setter han de yngre litteraturforskerne Dag Haugstvedt og Thorstein Norheim. Haugstvedt har lest Aamodts forfatterskap i lys av dansk systemdiktning (Norsk litterær årbok 2003 og Audiatur – Katalog for ny poesi, 2005), mens Norheim har beskrevet intertekstuelle forbindelser og leserens rolle i samlingen ABC (Norsk litterær årbok 2002). Om Haugstvedts nylesning slår Wold blant annet fast at han går «i rette med Kjartan Fløgstad og Jan Erik Vold for deres fremstilling av Aamodt som ‘arbeiderdikter’». I fortsettelsen gjengir han Haugstvedt i sitatform, slik at denne selv skal få demonstrere at han inntar plassen som en leser i opposisjon: «I følge Haugstvedt er det ‘en romantisering når Aamodt som forfatter blir omtalt som en kunstnerisk einstøing i positiv forstand’.» Etter mitt syn melder det seg et problem når Wold bruker Haugstvedts og Norheims lesninger som om de var polemiske innlegg mot de eldre Aamodt-fortolkerne. Det er riktig at Haugstvedt i en fotnote blant annet skriver: «Bjørn Aamodt blir ofte redusert til å (bare) være en marxistisk dikter.» Men hvis man leser Haugstvedts artikkel «Aamodts linje» fra 2003, blir det raskt tydelig at han ikke primært går inn for å rive ned bildet av Bjørn Aamodt som arbeider og dikter. Haugstvedts ærend er snarere å legge noe til den eksisterende resepsjonen. Derfor benytter han betegnelsen «kunstnerisk einstøing i positiv forstand» for å sette ord på en forenkling som inntreffer når sjømannen, industriarbeideren og marxisten Aamodt blir ansett for å sammenfalle fullstendig med sin lyriske produksjon. Denne forståelsen av forfatter og tekst som to sider av samme sak kan føre til en romantiserende holdning, som, skriver Haugstvedt, «uttrykker beundring, impliserer en falsk (eller nedtoner nødvendigheten av) tekstlig forståelse, og argumenterer i det skjulte for at vi ikke trenger å gå de lyriske tekstene nærmere etter i sømmene». Haugstvedt har imidlertid også blikk for hvorfor forfatterens plass i litteraturhistorien kan ha gjødslet en slik forståelse. Bjørn Aamodt var nemlig i besittelse av en autentisitet, en direkte tilknytning til arbeiderens virkelighet, som de øvrige representantene for den norske politiske 70-tallsdiktningen måtte simulere: «Der store deler av Profil-miljøet skrev seg ned til folket og arbeideren gjennom mer eller mindre problematisert og selvrefleksivt rollespill, gjennom dokumentarisme eller nyenkelhet, plasseres Aamodt midt i realismen sjøl», påpeker Haugstvedt i artikkelen. Det viktige i denne forbindelsen er likevel at Haugstvedt ikke underkommuniserer at Aamodt var arbeider og at det er av betydning for forfatterskapet: «Joda, Bjørn Aamodt kan gjerne sies å være arbeiderdikter, for han er det òg. Eller, det ontologiske spørsmålet ‘hva er Aamodt?’, er ikke interessant», skriver han, og understreker at spørsmålet likevel er uunngåelig «ettersom ambisjonen om å peke ut rom for nyanseringer og retninger for nylesninger – må ha et utgangspunkt».
Tilbake i Morgenbladet den 12. Mai framstår det som Bendik Wold ikke ønsker å se den litteraturhistoriske vurderingen som ligger til grunn for Haugstvedts nylesning. Wold ser heller potensielle motsetninger bak hvert komma: «Polemikken mellom Haugstvedt/Norheim og Fløgstad/Vold – som forresten er en enveispolemikk – bærer preg av fløykamp, eller til og med generasjonskamp. Institusjonelt er det en strid mellom litteraturvitere på den ene siden, forfattere på den andre; mellom to unge utfordrere (født henholdsvis 1971 og 1970) og to eldre omgangsvenner av den angjeldende dikteren.» Når Wold beskriver denne striden som «en enveispolemikk», går han et godt stykke i retning av å innrømme at det er han selv som leser inn motsetningene. Spørsmålet er hvorfor han finner det hensiktsmessig å belyse Bjørn Aamodts forfatterskap på denne måten. Her kan det være nyttig å løfte blikket, for på samme måte som min parafrasering av debatten uvilkårlig avslører at jeg har en holdning til temaet, uttrykker også Bendik Wolds artikkel en tydelig tendens. For eksempel her: «Er det egentlig sine egne fordommer mot arbeiderklassen Haugstvedt/Norheim polemiserer mot? En forestilling om at industriarbeidere vanligvis ikke evner å se sitt eget språk utenfra – og at innslagene av ‘metapoesi’ hos Aamodt derfor blir noe utenomordentlig, ekstraordinært, som må fremheves, bejubles, mer enn når middelklassens poeter presterer det samme?»
Så vidt meg bekjent fins det i Aamodt-resepsjonen ingen eksempler på lesere som bejubler «innslagene av ‘metapoesi’ hos Aamodt» fordi han ikke er en dikter fra middelklassen. Jeg har heller ikke funnet uttrykk for «fordommer mot arbeiderklassen» i Haugstvedts eller Norheims lesninger, like lite som jeg har møtt påstander om at «industriarbeidere vanligvis ikke evner å se sitt eget språk utenfra». Wolds spørsmål innebærer en mistenkeliggjøring av enkelte lesere. Derfor er det interessant at ikke bare generasjonstilhørighet, men også profesjon blir anført som utslagsgivende for hvilken side debattantene inntar. Wolds spørsmål om «hvordan vi verdsetter poesien, og hva vi verdsetter den for» kommer nemlig til uttrykk i den påståtte motsetningen mellom Vold/Fløgstad og Haugstvedt/Norheim ved at de henholdsvis representerer en ikke-borgerlig forståelse av arbeiderdiktningen som autentisk (av Wold vurdert positivt) og en autonomiestetisk holdning som kopler verket løs fra den sosiale verden (av Wold vurdert negativt). Wolds mistanke retter seg med andre ord mot en akademisk lyrikkforståelse som verdsetter flertydighet: «Haugstvedt/Norheim fremholder at Aamodt skaper et åpent verk, flertydig helt inn til margen, med poesiens egen historie (språkproblematikken, de intertekstuelle referansene) som sitt eneste egentlige ‘emne’ – normalt er dét oppskriften på litterær suksess: Innenfor poesien er de mest autonome verkene også de høyest prisede.» Påstanden om at Haugstvedt og Norheim holder fram «språkproblematikken» og «de intertekstuelle referansene» som «eneste egentlige ‘emne’» i Bjørn Aamodts lyriske produksjon, er mildt sagt problematisk når man har sett at Dag Haugstvedts ambisjon var å «peke ut rom for nyanseringer og retninger for nylesninger». Nylesninger av forfatterskap er ikke noe unge litteraturvitere har funnet opp for å få dyrke lyrikkens flertydighet. Nye lesninger er derimot nødvendige for at forfatterskap ikke skal havne på museum. Dermed kan man spørre om Bendik Wold har sett seg blind på en fotnote. Er det virkelig hans alvor at fortolkningen av Bjørn Aamodts lyrikk har nådd fram til en sannhet som bør støpes i sement?
Og spørsmålene blir besvart: «Wolds lesning resulterer i en journalistikk der folk blir tillagt utålelige holdninger, som svar på forenklede spørsmål: ‘Skal Aamodt inn i varmen, opp på parnasset, må oljeflekkene vaskes av ham – helst skal vi også glemme at han betraktet seg selv som marxist’», heter det i Dag Haugstvedts kommentar til Wolds debattform (Morgenbladet 26.5.2006). Samtidig minner han om at «Bjørn Aamodt ga oss – som arbeiderdikter – umåtelig verdifulle og sjeldne vitnesbyrd fra kroppsarbeidet i industrien og fra sjømannslivet. Det senere, nyliberalistiske Norge aktualiserer Aamodts kunst; de mesterlige skildringene i rammen av et samfunn i inhuman omveltning. Hans uheroiske arbeiderperspektiv genererte stor, mangslungen diktning, og er åpenbart tilknyttet ‘nittenhundretallets store frigjøringsideologi’, som Fløgstad sier det».
Haugstvedt demper tilsynelatende generasjonsmotsetningen ved å gjøre tydelig at også en litteraturviter som er født på 1970-tallet oppfatter forfatterskapet som aktuelt i lys av det «nyliberalistiske Norge». Og om de påståtte fordommene mot en dikter fra arbeiderklassen, spør Haugstvedt logisk: «Blir arbeiderklassen møtt med fordommer når det godtgjøres at Aamodt som autodidakt lyriker kan assosieres med et raster av litterære strømninger?»
Bendik Wold leverer svar på tiltalen ikke ved å diskutere nylesningenes innhold, men ved å fortelle at industriarbeideren er i ferd med å bli fortrengt fra vår kollektive bevissthet og at Haugstvedts egentlige agenda er «å påvise at Jan Erik Vold og Kjartan Fløgstad har begått ‘reduktive’ lesninger av forfatterskapet» (Morgenbladet 2.6.2006). Og med sosiologien i hånd utbroderer Wold hvordan Haugstvedt og Aamodt «adskilles av en klassekløft: Lectoren er vant til hva de gamle grekerne kalte skholé – ikke latskap, ikke lediggang, men enn tilstand av ‘avhold fra virksomhet’ […] – og føler seg derfor ikke umiddelbart hjemme i denne auctorens oljeflekkete univers. Løsningen er å nærme seg Aamodts poesi via en ren lesning – en lesning som ignorerer verkets historiske og politiske bakteppe, og konsentrerer seg om å dechiffrere det med litteraturens egen formhistorie som kodenøkkel.»
Stillingen virker fastlåst idet Audun Lindholm (Morgenbladet 9.6.2006) peker på at Haugstvedts nylesninger faktisk demonstrerer nytten av å legge vekk den «romantiske optikken» i møte med forfatterskapet som diskuteres. Samtidig viser Lindholm hvordan Wold, i den hensikt å verne forfatterskapet, snarere bekrefter antagelsen om hvordan den romantiske optikken virker: «Ved å på paternalistisk vis oppfatte arbeidere som avskåret fra selvoverskridende språkarbeid, bekrefter Wold Haugstvedts ene polemiske poeng i artikkelen. Problemet, hevder Haugstvedt, med å se Aamodt som ‘en kunstnerisk einstøing i positiv forstand’, er at den romantiske optikken vil lese alle tekster inn i bildet vi har av forfatteren som ‘autentiker’: Han skal bare kunne dikte om egne erfaringer.» Lindholm finner det betimelig å avslutte med en oppfordring om å lese de diktene som diskuteres: «Det forblir en aldri så liten gåte hvor Wold har funnet sine skyttergraver. Utfordringen for avisleserne blir å konsentrere seg om de større gåtene – som de vi finner i Aamodts dikt.»
Noen måneder etterpå er det mest iøynefallende at debatten har sagt oss så forsvinnende lite nytt om nettopp gåtene i Bjørn Aamodts lyrikk. Snur vi på flisa og spør hva vi har lært om litteraturkritikkens motsetninger, blir svaret like nedslående: Vi har ikke lært stort, utover det vi har visst i mer enn 30 år. I tidsskriftet Vinduets nummer 1, 1974 blir Bjørn Aamodts debutbok Tilegnet anmeldt av forfatteren Espen Haavardsholm: «Diktene hans kan du nærme deg på to måter. Enten kan du si: Her er en kar som gjør inntrykk fordi han kjenner klassesamfunnet nedenfra. Eller du kan si: Her er en kar som gjør inntrykk fordi han har tilegnet seg en del språklige grep.»
Det er tilsynelatende lesemåten – altså leserens egen tilnærming til diktene – Haavardsholm legger til grunn når han påviser to tematiske spor som kanskje kunne kalles det politiske og det språklige i Aamodts aller første bok. Men i fortsettelsen retter han fingeren mot skrivemåten ved å si: «De to lesemåtene går ikke alltid sammen. Når det materielle festet er klarest, kan den språklige spensten glippe. Og omvendt: Når de språklige grepene utfolder seg som mest, kan diktene få noe vel frittsvevende over seg.»
Haavardsholms beskrivelse av diktenes klare materielle feste er en opplagt forløper til den autentisiteten som binder dikteren til tematikken den dag i dag. Det som av Haavardsholm kalles «de språklige grepene» som gjør diktene «vel frittsvevende», peker fram mot en fortolkningsmessig utfordring som av Dag Haugstvedt beskrives slik: «Når Aamodts seinere diktning unndrar seg umiddelbar forståelse, hvilket den ofte gjør, og heller inviterer til refleksjon og tyngre engasjement fra leserens side, rammes diktene påfallende ofte av en reduktiv lesemåte.» Både autentisiteten og dette som «unndrar seg umiddelbar forståelse» har altså vært en del av Bjørn Aamodts poetiske praksis siden debuten. Debatten i Morgenbladet viste at det nytter lite å drive tautrekking om hvorvidt den ene forståelsen truer den andre. Derfor burde man heller skjerpe blikket for at Aamodts dikt rommer en kompleksitet som er rikere enn hva rapporter fra litterære eller ideologiske skyttergraver evner å vise oss.
I Dagbladet 7.5.2006 minnes journalisten Fredrik Wandrup poeten ved å la ham komme til orde selv. Kommentaren er knapp, men interessant fordi Aamodt så sjelden uttalte seg om sin egen poetikk: «Jeg vil tegne opp et tidsperspektiv som gjør at folk skal få øynene opp for at de er med på noe stort. At de er en bitte liten del av noe større. Vi er ledd i kjettingen alle sammen. Jeg setter øyeblikket på spissen av en pekestokk som er 15 milliarder lysår lang.» Det siste diktet i samlingen Anchorage (1997) skal få utgjøre en hale til denne forfatterkommentaren.
Anchorage er en samling av 43 dikt der alle, med noen få unntak, er oppkalt etter verdens havnebyer. Tittelen «Bjørnøyet» rommer en henvisning til Bjørnøya i Norskehavet og, innlysende nok, til dikterens fornavn. Den andre delen av tittelordet, «-øyet», spiller en gåtefull rolle i hele forfatterskapet – så også her:
BJØRNØYET
Jeg dro ut i livmorstrengen så langt den rakk, og fortsatte over Stillehavet.
Opp marmortrappene på horehus som hvitkalkete slott, i små rom
henger bilder av Jomfru Maria på gulmalte vegger over senga.
Jeg har sett meg selv firedoblet i speilglasset mellom flaskehyllene
bak bardisken, blitt skutt etter, stukket med kniv og kastet i bur.
Jeg har ligget øye mot øye, tunge mot tunge i skum
på sandstrender som ender i stjernevrimmel, gått langs landeveiene
i mørket med tollekniven klar og hørt gårdhundene knurre,
og sett lysene fra tusen små stuer i snøfonnene.
Jeg har stått på arbeidsplasser under bærebjelker av stål
der livet er som et eneste langt skift, sett barnehodet
presse seg fram, blodig og slimete, og kjent pulsslagene forsvinne
under ru og skrukkete hud. Jeg er kommet til Bjørnøyet,
jeg kom ikke lenger. Natta varer et halvt år, dagen stiger
som en lysende kule over Røst, går i sirkel
og synker i havet, nesten oppe i ord. Jeg står
ved iskanten, på samme avgrunn som deg og Raratonga, og navngir
steinblokker, drivtømmer, ur, fuglefjær, fjæresand og bølgeblikk.
Vannet som står meg opp til halsen, leker rundt anklene dine.
Jeg gir deg en palme. Selv fikk jeg en O. Gjennom vintermørket
har jeg ordlyset, svartere enn kull.
Jeget forteller om hvordan han «dro ut i livmorstrengen så langt den rakk, og fortsatte over Stillehavet». Den videre ferden er en oppsummering av dramatiske hendelser fra horehus, barer og mørke bakgater. Men opplevelser som tenderer mot lykke hører også med, som å ligge «øye mot øye, tunge mot tunge i skum / på sandstrender som ender i stjernevrimmel». Midt i den trettende verselinjen merker man seg at fortidsbeskrivelsene blir avløst av nåtid. Enjambementet markerer at reisen er slutt, at seilasen er over, at det som har vært, har kommet til en ende: «Jeg er kommet til Bjørnøyet, / jeg kom ikke lenger.» I de ni avsluttende verselinjene er forholdet mellom mørket og lyset («Natta» og «ordlyset») og henvendelsen til en annen skikkelse («deg»/«dine») særlig framtredende. Kanskje beskriver diktet rett og slett oppgjøret mellom lyset og mørket på den ytterste dag? Denne eskatologiske klangbunnen i diktet blir tilspisset i løpet av de siste verselinjene. Her befinner jeget seg ved iskanten og snakker til noe eller noen: «Jeg står/ved iskanten, på samme avgrunn som deg og Raratonga.»
«Raratonga» er sidestilt med pronomenene «Jeg» og «deg», ord som indikerer at vi har å gjøre med mennesker. Men er «Raratonga» et menneske? Ordet er til å forveksle med det nesten likelydende Rarotonga, navnet på den største av øyene som utgjør Cook Islands i Polynesia, og kanskje er det snakk om en likeverdig stavemåte av samme navn. Forbindelsen til Polynesia er interessant fordi Rarotonga ligger på motsatt side av jordkloden for Bjørnøya. En antipode betegner som kjent en person som bor på motsatt side av jordkloden. Sydhavsøya – som i setningen er sidestilt med to personlige pronomen – framstår nå som en antropomorf motsetning til Bjørnøyet. I setningen «Jeg gir deg en palme, selv fikk jeg en O», er det en tropisk plante som sørger for tilknytning mellom jeget og antipoden. Palmene har fått navn etter bladformen som minner om den menneskelige hånden, noe som kommer til uttrykk på engelsk der ordet palm både betyr håndflate og palme. Strekker jeget ut hånden i en bevegelse fra nord mot sør? Og er denne bevegelsen et resultat av at han «dro ut i livmorstrengen så langt den rakk, og fortsatte over Stillehavet»? Forbindelsen mellom jeget og antipoden kan like gjerne utgjøre en akse gjennom jorden som en krumning rundt den. Antipodene deler skjebnefelleskap i erkjennelsen av at bare en tynn atmosfære beskytter dem mot verdensrommets avgrunn. Øyene forholder seg til avgrunnen ikke bare fordi de geografisk kan lokaliseres i jordens ovale soner, i relativ nærhet til de magnetiske polene, men også fordi øyer omkranset av hav i billedelig forstand kan leses som øynene som jorden betrakter verdensrommet med.
I nest siste verselinje erklærer jeget at også han har mottatt noe: «Selv fikk jeg en O.» Man kan ikke vite av hvem eller hva han har fått en O. Men er vi dermed nødt til å slå oss til ro med at jeget i diktet kjenner noe som fortolkeren ikke har tilgang til? Det eskatologiske grunntemaet åpner for en kopling mellom aksen gjennom kloden, palmen som blir overrakt den andre, og livets tre, slik det blir framstilt sammen med livets vann som symboler for det guddommelige i Bibelens siste bok, Johannes’ Åpenbaring (22.2.). Der forekommer også en hvit stein: «[…] og på steinen er det skrevet et nytt navn som ingen kjenner uten den som får det.»
O-en, som diktets jeg altså har fått i nest siste vers i bokens siste dikt, kan forstås i lys av den siste bokstaven i det greske alfabetet, Omega. Det er ikke dermed sagt at diktets jeg svarer til Gud. Men en akse gjennom jorden er også en akse gjennom Anchorage. O-en er en origo, et punkt der boktittelens ankerkjetting og livmorstrengen fra første verselinje har sitt feste. O-en danner imidlertid ikke samlingens siste ord, det er ikke O-en som sådan som overvinner mørket. På den andre siden av punktum sier jeget at han overvinner «vintermørket» ved hjelp av «ordlyset, svartere enn kull.»
Den naturvitenskapelige termen polarlys betegner det atmosfæriske lysspillet som gjør seg gjeldende over begge jordens magnetiske poler. Det er derfor en kjensgjerning at nordlyset over Bjørnøya i binærsymmetrisk fasong også peker på et sørlys som kan komme til syne på himmelen over Rarotonga. I «ordlyset» forenes altså antipodene enda en gang - under et bølgende belte av partikler som gjør atmosfæren synlig for øyet. Likevel kan ikke «Bjørnøyet» sammenfattes og erstattes av en enkelt pupill. Gjennom «ordlyset» peker diktet snarere på to fenomener som ikke lar seg skille fra hverandre. Lyset som utgår fra verden og som lar seg persipere, er det ene. Lyset som ordene selv produserer, som skaper stadig nye betydninger i møte med hverandre, er det andre. Diktets jeg sier i samlingens siste ord: «Gjennom vintermørket har jeg ordlyset, svartere enn kull.» Leseren kan se hvordan diktet trekker et ordlys over himmelen, og er hun heldig, kan hun skimte en fortettet kullbit, en stjerne av rent karbon. Bjørnøyets diamant på enden av pekestokken. Blyantspissen.
Dag Haugstvedts advarsel i Norsk litterær årbok 2003 var rettet mot å lese Bjørn Aamodts lyrikk med en holdning som «impliserer en falsk (eller nedtoner nødvendigheten av) tekstlig forståelse». En tilnærming til forfatterens skrift som stopper ved forfatterens egen erfaring, medfører lett en slik romantiserende holdning. Få vil betvile at det lyriske jeget i «Bjørnøyet» kan være utstyrt med noen av sjømannen Aamodts ekte og pålitelige erfaringer, og det er liten tvil om at slike erfaringer er av betydning for diktenes presisjon og overflod. Samtidig demonstrer et dikt som «Bjørnøyet» hvordan semantisk kompleksitet kan frambringe bilder og utvide bildenes rekkevidde, slik at et isolert spørsmål om autentisitet med ett virker utilstrekkelig. Bendik Wold henter sin metaforikk i det maritime når han hevder at Kjartan Fløgstad og Jan Erik Vold er blant dem som «har betonet Aamodts forankring [min utheving] – både sosialt og politisk – i industriarbeiderklassen». Gjennom å prøve ut stadig nye ankerfester både i atmosfæren og på jorden – erfarte eller tenkte – hever forfatterskapet seg over dikotomien mellom borgerlig forståelse og autentisk erfaring. Bjørn Aamodts lyrikk viser at et anker kan finne feste både i karbonatomets kjerne, i fabrikkhallen og på havbunnen utenfor klodens havnebyer.
Tidligere publisert i Kritiker 3
Omtalt tittel
