En gal arkivar
Hvor skal man møte en barbar andre steder enn på Barbar Bar på Vesterbro Torv? Danmarks villest gestikulerende litteraturkritiker Lars Bukdahl har en energi som definitivt passer bedre hos barbarene enn hos klassisistene. Bukdahl har snart tjue år på baken som kritiker, senest med fast plass i Weekendavisens spalter, men det blir feil å si at han rager som et fyrtårn i landskapet, det er rett og slett ikke riktig metafor. Bukdahls tydelighet har – uten at det skjemmer seriøsiteten – en tegneserieaktig kvalitet over seg, det er smell i fargene, det er en masse hektisk hopping opp og ned.
Et forfatterskap løper side om side med kritikervirksomheten, senest kom diktsamlingen «Go-go! Readymade 2-3» (2006), men et monstrum av en bok står også på listen: «Generationsmaskinen. Dansk litteratur som yngst 1990-2004» fra – nettopp – 2004. Verket ligner påfallende på et seriøst oppslagsverk, og skulle også kunne fungere som det, selv om et likhetstegn med eksperimentell prosa i tradisjonen fra Joyce også kan spores. Bukdahl er ny redaktør for Danmarks eldste litteraturtidsskrift, Hvedekorn, og det er i den anledning vi har avtalt å konversere.
Men Hvedekorn, tygg på det. Et litt småpatetisk navn, er det ikke? Redaktørene før Bukdahl, Morten Søndergaard og Tomas Thøfner, hadde planer om å endre navnet, men det ble ikke godt mottatt av utgiverne, forlaget Borgen. Hvedekorn har blitt et varemerke, på tross av navnets überblonde, semi-nasjonalistiske 50-tallsklang. Søndergaard sier i et intervju at han får assosiasjoner til en flokk unge poeter som sykler syngende gjennom kornåkrene. Gjennom tidsskriftets 81-årige historie har navnet vekslet med jevne mellomrom, men har for det meste holdt seg innen den samme landlige metaforkretsen. Hva betyr Hvedekorn for Bukdahl?
– Problemet er at vi har alle fått dette brevet da vi var purunge, beskjeden fra den daværende, legendariske redaktøren Poul Borum om at så og så mange dikt var blitt antatt. Å få vite at man skal debutere i Hvedekorn er og blir det største øyeblikket, langt større enn å skulle gi ut en bok. Det er første gang man kryper fram i lyset som dikter, derfor henger navnet ved, sier Bukdahl.
Utover å være den eldste mannen i Danmark med oransjefarget mohawk-frisyre var poet og kritiker Poul Borum gjennom flere årtier et lokomotiv i dansk kulturliv. Han huskes som en ivrig debattør og hyperaktiv anmelder og var dessuten initiativtaker til Forfatterskolen og navnkunnig redaktør for Hvedekorn fra 1968 til 1996. Hvordan satte Borum sit preg på tidsskriftet?
– Borum gjorde bladet til noe helt spesielt, et sentralt forum for debuterende poeter. Selv om det faktisk alltid har vært et debutanttidsskrift, også da det het Klinte på 20-tallet. Hvedekorn har fra starten av vært preget av en grunnlegende åpenhet og trang til eksperimentering. Ellers arter dansk poesi seg som temmelig trist og baktung helt opp til rundt 1960, når vi snakker om bøkene som ble utgitt. Men akkurat Hvedekorn har hele tiden holdt seg åpen for eksperimentet, fordi der kan man tillate seg å våge noe. Det første og i lang tid eneste danske lyddikt, Johannes Weltzers «Alma», ble trykt i Klinte i 1925. Jeg tror ikke noen annen ville ha satt det på trykk. Inntil 60-tallet hersket en kjedelig nasjonal og konservativ poetikk; rim om landskaper og sjelesorg. Der tror jeg Norge og Danmark ligner på hverandre, man får veldig sent den markante moderniseringen av poesien som man for eksempel ser i det finlandssvenske.
I januar truet Lars Bukdahl i Weekendavisen med vaskeekte lyrikkutpresning. I artikkelen «The Borum Files» virrer en entusiastisk Bukdahl dels rundt på københavnske antikvariater og børster støv av gamle tidsskriftsnumre, dels fordyper han seg i redaktør Borums sirlig arrangerte arkiv over antagelser og refusjoner. Uten nåde siteres det blant annet fra prosadinosaurer Leif Davidsens og Jens Christian Grøndahls spede forsøk på lyrikk. Men hvem sender inn dikt i dag?
– Det er grovt sagt tre slags diktere som sender inn stoff. De etablerte dikterne, de unge håpefulle som i forskjellig grad kan være parate til å debutere, men som man blir enormt glad for å forholde seg til, fordi de tydeligvis er i veldig vilter vekst. Og så er det også en fin gruppe som jeg har fått øye på: Petter Smartene, som typisk ikke er så unge, de har noen underlige prosjekter på gang, men kanskje ikke et egentlig forfatterskap å snakke om. De sitter og lager en slags dikteriske Storm P.-maskiner som plustelig kan bli veldig fine. De kan lage alle mulige slags håpløse ting som bare faller sammen når man rører ved dem, og så kan det også være en liten maskin som sier roiik roiik, men som faktisk beveger seg, og da er Hvedekorn nesten det eneste stedet den maskinen kan komme inn. Jeg synes det er fint å ha alle de tre fløyene representert i et nummer.
– Du er en veldig tydelig redaktør, folk kjenner til din kritiske posisjon. Kommer folk til å sende deg bukdahlske dikt, tror du?
Det tror jeg nok man kan være redd for, det kjedeligste ville være om det ble Lars Bukdahl & co., fullt av morsomme, glade, eksperimenterende dikt. På et artig vis blir man mer glad for å finne talent og verdi i det som ligger fjernt fra en, framfor noe som lever opp til ens erklærte smak. Hvis det plutselig er noe som er grovt patetisk, men som er virkelig kraftfullt, så er det en slags personlig seier.
Mitt kritiske ideal er en form for åpenhet eller smakseklektisisme. Litteratur burde kunne kvalifisere seg alle mulige steder fra, og det vil jeg også ha som langtidsmål for Hvedekorn. Poesien velter inn og man klipper figurer i dette berget av papir, men man bør også aktivt forsøke å få inn poesi som kanskje ikke uten videre ville ha funnet veien til Hvedekorn. Jeg har for eksempel lyst til å jobbe med raptekster, hvor det litt komisk og betenkelig er meg som er antropologen, den hvite mann i jungelen som forsøker å hilse på noen av de ville innfødte.
Konseptet for Hvedekorn kan virke en smule statisk. Et frirom for poesien er fint, men det finnes ingen plass til kontekstualiserende innspill, bare poesi i lange baner. Redaktørene før Bukdahl har forsøkt seg med en form for temanumre, blant annet ble danskheten undersøkt og i nummer 4/2005 kunne man klippe ut diktene og sette dem sammen til en lampeskjerm. Får også Bukdahl mulighet for å jobbe tematisk?
– Ja, jeg kan gjøre hva jeg vil. Jeg synes noe av det skjønne med Hvedekorn er den helt elementære og rene, men samtidig åpne identiteeten som er god og ung poesi. Jeg tenker det kunne være spennende å lage mer flytende temaer, som manifestene i mitt første nummer. Man kunne forestille seg noen mer spontane enqueter hvor man plutselig, rett før deadline, får lyst til å hente inn noen dikt som forholder seg til sykepleiernes streik eller som er skrevet på et hjemmesnekret kinesisk. Det er også en måte å vise sin figur som redaktør på.
– Men poesien har jo faktisk noe å snakke med i Hvedekorn, den kan spille opp mot det visuelle. For hver redaktør har også sin egen bilderedaktør. Søndergaard og Thøfner hadde billedkunstneren Christian Lemmerz. Det var litt pussig på det tidspunktet, synes jeg – det billedlige uttrykket var veldig voldsomt og snakket ikke akkurat med tekstene?
– Lemmerz' innspill kom fra en slags provoidé om billedkunst, noen illustrasjoner var veldig aktivt forskrekkende. Som om de kom ut av noen store høyttalere, også lå diktene ved siden av og hvisket. Men den nye billedredaktøren Christian Vind viser seg – som jeg – å være en flammende nerd i sin sone, ute i poesien er jeg en gal arkivar, jeg er glad for å finne sære og skjønne ting ute i kantene av fortid og nåtid, og sånn har han det innenfor billdekunst. Han er en god blanding av å være veldig utadvent, veldig eksperimenterende og samtidig opptatt av de gamle Hvedekorn-numrene. Fra 30-tallet til 50-tallet eksisterte det et aktivt samarbeid, ja, et vennskap, mellom dikterne og billedkunstnerne, som særlig var tegnere og grafikere; mange gamle numre av Hvedekorn er fulle av originalgrafikk og Vind er veldig opptatt av den delen av historien. Han vil også at vi skal samarbeide aktivt, sitte og få ideer sammen, i stedet for at tekst og bilder står underlig i hver deres dancehall og driver med helt forskjellige danser, så kan man danse pogo og vals sammen. Dessuten har mange av de tekstene jeg har interessert meg for de siste 3–5 årene kommet fra utdannede billedkunstnere: Per Kirkeby, Pablo Henrik Llambias og Kasper Kaum Bonnén. De har et spennende uttrykk, uten at man trenger å gjøre dem til skriftnegere av den grunn.
I Sverige gir tidsskriftet OEI ut den ene telefonkatalogen etter den andre med teknoifisert poesi. På Nypoesi.net og Afsnitp.dk sprer den flash-animerte poesien seg, de elektroniske mediene åpner nye muligheter. Hvordan vil Hvedekorns nettsider utvikle seg?
- Det ville vært fantastisk om folk begynte å sende inn litteratur rettet mot nettet; animerte dikt, interaktive dikt, dikt med koder – men det er nok vanskelig å tvinge fram. I kraft av Hvedekorns lange historie finnes det et ganske omfattende tekstarkiv, tekster som ikke er publisert noen andre steder. Det er mulig å legge alle numrene ut på nettet og hver måned ta fatt i en årgang og portrettere denne. Hvedekorn har alltid vært et aktivt og viktig debutanttidsskrift, men det var også et tidspunkt der Hvedekorn simpelthen var litteraturhistorisk signifikant, uunværlig i forhold til den komplette litteraturhistorien, og det var de første 5-8 år på 70-tallet når Borum var redaktør, og denne triste kulturrevolusjonen herjet, som i høy grad også inkluderte et litteraturpoliti. I Danmark innebar det at en hel årgang med diktere søkte til Hvedekorn, og det ble i dobbelt forstand et avantgardetidsskrift. Det var på den ene siden den politiske avantgarden og på den andre siden den konservative litterære institusjonen, og ingen av dem ville ha noe med de unge poetene å gjøre, og da var Hvedekorn viktig. Flere sterke poeter begynner først sent å gi ut bøker; Viggo Madsen, Eske K. Mathiesen, Peter Nielsen. Den løse starten på disse merkelige forfatterskapene skyldes blant annet at de bare fikk plass i fora som Hvedekorn, som ble et eksil fordi de ikke slapp til andre steder. Det var flere numre hvor Borum rett og slett ga ut hele diktsamlinger fordi de ikke kunne komme ut på annet vis.
– Det minner om det presset som den norske ml-bevegelsen la på litteraturen i Norge.
– Ja, et sted hvor man kunne ha opprettholdt et slags poesiens Christiania. Og det er en historie som ikke riktig er skrevet. Det er fremdeles bare få av de store 70-talsforfatterne som har oppnådd kanonisering, som Peter Laugesen, Klaus Høeck og Dan Turèll. Det var en utrolig rik generasjon av diktere. Det er for øvrig noen som også er lojale overfor Hvedekorn, jeg tror aldri det er gått to år hvor Viggo Madsen og Ekse K. Mathiesen ikke har sendt inn dikt.
– En del utgivelser har dukket opp som belyser nye vinkler ved for eksempel Dan Turèlls og Per Højholts forfatterskap. Højholt arbeidet jo blant annet også med video. Er det ikke noe som har manglet, at man gjentenker disse forfatterskapene, ser på dem i et utvidet perspektiv?
– Det jeg gjerne skulle sett er at man ikke bare musealiserer, men at de gamle blir spist og fordøyd og spyttet ut igjen på nye måter. To samlinger som jeg har blitt veldig glad for, og som er utrolig slitesterke fordi de våget dette for to år siden, er Mette Moestrups «kingsize» og Maja Lee Langvads «Find Holger Danske», hvor de bruker noen gode gamle avantgardistiske teknikker, readymades og den slags, men frisker dem opp, både formelt og i forhold til en ny identitetspolitisk dagsorden.
Man kan se tidsskriftet som en slags ark, et refugium langt unna et dogmatisk landskap, men når vi snakker om poetene Langvad og Moestrup – og også Lars Skinnebach – så er de ikke utpregede øyboere, det er noe annet på gang: poesien intervenerer i forskjellige diskurser ved hjelp av diverse avantgardehistoriske verktøy. I stedet for å søke vekk fra verdens larm synes disse poetene å representere en annerledes strategi, en mer aktiv bruk av forskjellige språkformer. Noe har åpnet seg opp?
– Det deilige ville være om man kunne få både i pose og sekk, slik at tidsskriftet både er et sted hvor man kan gå og gjemme seg i en hule, det er også hulediktere i dag som er skjønne, små muldvarper som ganske enkelt ikke tåler dagens lys, men det er også forferdelig morsomt hvis noen kunne brukt tidsskriftet som et slags sjørøverskip hvor man kan borde alle mulig forskjellige slags kyster og fartøy og rope dem an og blande blod og blande tekst, en virkelig aktiv hybridvirksomhet. Det er også derfor jeg synes det er spennende hvis man nettopp kunne nå ut til noen aktører som arbeider i mellomsoner, farvannet som ligger mellom poesien og andre kyster, så man ikke bare har tekstpirater fra poesiens land, men også noen som kommer annensteds fra, å få folk ombord fra alle mulige sære steder.
Tidligere publisert i Klassekampen, 26. april 2008.
Oversatt av Karin Haugen
