«Jeg håper vi kan komme til et sted hvor det er nok bare å leve» – En samtale med Nanna Storr-Hansen

Spetakkel, Mimosa, Lyngtarm

JS: Diktsamlingene Spetakkel, Mimosa og Lyngtarm ble utgitt i løpet av en periode på to år, mellom 2017 og 2019, og er skrevet tett på hverandre i tid. Nå utkommer de på norsk, og omtrent samtidig utgir du din fjerde diktsamling, Bøgetid, i Danmark. Hvordan ser du på de tre første diktsamlingene dine i dag, og hvordan var det å skrive dem? Hva slags skriveprosesser var det?

NSH: Jeg ser på mange måter de tre første diktsamlingene som ett samlet verk som har ledet opp til Bøgetid. De har noe felles og sammenhengende over seg som jeg ikke opplever at Bøgetid er del av. Det er samme figurer som går igjen, samme grep om verden, samme måte å være et jeg på. 

– Spetakkel skrev jeg mens jeg gikk på Forfatterskolen, og den bærer preg av å være skrevet i skolesammenheng. Den er nok en typisk debutbok, et forsøk på å finne en personlig skrift. Den er mer eksperimenterende i form, stil og tone enn de to andre, og er også inndelt i tydeligere blokker og med flere skift i tonalitet fordi jeg skrev de ulike stykkene frem mot tekstlesninger på skolen. Den er nok mer demonstrativ enn de to andre; jeg ville vise hva jeg kunne. Samtidig er den skrevet mye på intuisjon, og skildrer mange grensetilstander. Flere av diktene ble skrevet mens jeg hadde tømmermænd. Det ga en mykhet til skrivingen. Andre slags tanker kan tenkes i denne tilstanden, den er litt drømmeaktig. Men jeg holdt litt igjen mens jeg skrev Spetakkel. Jeg var mer disiplinert og reservert rent poetisk enn jeg for eksempel var i Mimosa, som jeg skrev etter Forfatterskolen. Jeg ble modigere etter hvert.

– Å skrive Mimosa føltes som å være i flow; en strøm av tekst ville ut av meg. Diktene ble lengre, jeg tok mer plass og følte meg friere. Jeg eksperimenterte også med å skrive etter syklusen min; under eggløsning for eksempel, når det er mye energi i kroppen. Det er annerledes enn å skrive under menstruasjon. Syklusen interesserer meg som fenomen i kroppen. Det er som å følge månen; den stiger, den avtar.

– Lyngtarm skrev jeg i løpet av en uke og sendte til Andreas Vermehren Holm på Forlaget Virkelig, som sendte den videre til trykk uten å redigere i den. Den ble skrevet i et intimt og fortrolig redaksjonelt rom, og Andreas var den eneste som leste manuset før det ble trykket, så det var en mye kjappere skrive- og utgivelsesprosess enn med de to andre. Lyngtarm er en mer konkret og samlet diktsamling enn de to andre, med et tydeligere forløp og narrativ. Den skildrer et bestemt inngrep i kroppen på et konkret sykehus, og opplevelsen av å være syk. Den handler om å bli åpnet opp, om hvem man blir når man blir åpnet opp, om kropp og språk … Den har en grammatisk utvikling og en dramaturgi i språket hva angår bruken av «meg» og «jeg», og aktiv og passiv. Den handler om hvordan traumer forstyrrer muligheten for å si «jeg», om hvordan kroppen kan være et kollektiv. Lyngtarm atskiller seg fra de to andre diktsamlingene på flere måter, men jeg opplever allikevel at den deler et tematisk fellesskap med dem.

I bøketid

JS: Hvordan ser du på de tre diktsamlingene sammenlignet med Bøgetid? Hvordan var tilblivelsesprosessen denne gangen, og er det noe som har forandret seg i måten du jobber og skriver på? Nå har det jo gått tre år siden sist du ga ut en diktsamling.

NSH: Bøgetid har vært en mer leken bok å skrive, og skriveprosessen har vært helt annerledes. Jeg har for første gang brukt research i prosessen. Det har føltes fritt å skulle integrere ulik informasjon og en form for fremmedhet i tekstene mine, som for eksempel nordisk mytologi, gamle tremyter, sagn, viten om vulkaner … Jeg har vært opptatt av vulkanen Etna. Og brukt interessen min for opprinnelig landskap i Danmark og Skandinavia aktivt. Det er via denne interessen at jeg har støtt på «bøketid» som begrep. 

JS: Hva er bøketid?

NSH: Bøketid er en måte å inndele tid på etter vegetasjon. Kulturhistorisk heter periodene steinalder, bronsealder, jernalder og så videre. Men man kan også inndele tid etter vegetasjon. Bøketid, eller subatlantisk tid, strekker seg fra yngre jernalder og frem til i dag. Vi lever i bøketid. Bøketid markerer skiftet i tiden da bøketreet innvandret til Danmark. I dansk naturhistorie er bøken et sterkt nasjonalsymbol, og oppfatningen av bøken som migrant, innvandrer, var et spennende perspektiv for meg å skrive fra.

– Bøgetid er kanskje ikke en kulminasjon, men den representerer en åpning av tekstuniverset og materialet mitt. Den er mer konseptuell. For meg har det vært verdener som har åpnet seg. Bøgetid har blitt en slags smeltedigel, en gryterett, med alt mulig i: geologi, botanikk, historie, kjemi, mytologi, biologi … Det er vitenskap, og dermed informasjon som enten er riktig eller feil, men det har allikevel føltes befriende å invitere dette fremmede materialet inn i prosessen. Møtet mellom mitt eget poetiske språk og for eksempel skogbrukshistorie og geologi har vært veldig fruktbart. 

Til alle og ingen

GW: Hvem skriver du for, hvis du skriver for noen? Eller hvilket fellesskap skriver du for og i, hvilke lesere henvender du deg til? 

NSH: Jeg skriver ikke til noen, samtidig skriver jeg til alle og ingen. Men det finnes for meg et ønske i all tekst om å bli lest etter at teksten har funnet sted. Om det så bare er av mitt eget blikk. Det kan være frigjørende noen ganger å bare skrive for eget blikk, men det har også alltid vært en trang i meg etter å bli møtt, for eksempel gjennom skrift eller gjennom å opptre med musikk eller billedkunst. Det er nok veldig grunnleggende for meg. 

JS: Behovet for å uttrykke deg og bli sett? 

NSH: Ja. Det høres banalt ut, men det er en form for kommunikasjon. Forskjellen er bare at det er noen ting som kun kan sies gjennom kunst eller i poesi, og ikke ute i verden. 

Hvorfor poesi?

JS: Hvordan begynte du egentlig å skrive?

NSH: Det høres merkelig ut, men jeg skrev mange romaner da jeg var barn, som jeg fikk – eller tok – tid til å lese opp i klassen fra jeg var helt liten. Jeg tror jeg var litt stormannsgal. Å uttrykke seg har alltid vært viktig for meg.
– Da jeg gikk på videregående, leste jeg en artikkel om sinne i dansk poesi, og oppdaget Lars Skinnebach. Jeg ble besatt, både av bøkene hans og av poesi generelt. Jeg klarte ikke å avkode tekstene, det var noe ved språket jeg aldri hadde møtt før. Men jeg begynte å lytte meg inn på poesien, det var noe jeg tok med meg fra musikken. Jeg begynte å skrive ut fra gehør. Den var merkelig, denne fremmedheten, men det var spennende for meg å komme inn i tekstene slik, på en annen måte enn jeg hadde lært på skolen. Da jeg senere gikk på folkehøyskole, leste vi poesi helt intuitivt. Vi satt bare i noen senger og snakket om det. Og så hadde jeg en god lærer som sa at jeg skulle skrive dikt. Og så gjorde jeg det. 

JS: Hva er det litteraturen og poesien muliggjør for deg? Som for eksempel ikke billedkunsten eller musikken muliggjør?

NSH: For meg har det alltid vært en ekstrem frihet i og nesten noe magisk ved skriften og det at man kan tale og være stille samtidig. Man kan være bemerket og ubemerket. Det er en form for dobbelthet i skriften som passer meg godt. 

– Poesi er en underlig sjanger, for den kan være så mange ting og rommer så mange muligheter. Når jeg får en roman i hendene, føler jeg som regel at jeg har en sjanse for å gjennomskue hva jeg skal lese. Men poesi kan bevege seg i så mange retninger, nærmest som billedkunst. Den er ikke forpliktet til et narrativ eller til tid og rom. Heller ikke til å ha spesifikke karakterer, selv om den kan være det. Den er anarkistisk. Det er en åpenhet og frihet ved poesien, som om poesien er et tomrom jeg kan fylle alt mulig inn i. Og rent fysisk kan det være kjempestore tidsperspektiver i bitte små dikt. Og temposkift, formskift … Det er en veldig gavmild sjanger. 

– For meg er poesien også forbundet med helt smått arbeid. Små detaljer i teksten, linjebrudd, arbeid med ord, rytme. Formmessige ting som jeg alltid kommer til å være interessert i. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg har en bakgrunn fra klassisk musikk, hvor det er viktig å vite hva alle små prikker og tegn i noter og partiturer betyr. Det er et ekstremt nærvær i arbeidet med å legge merke til de minste små brudd eller forandringer. Det gjør at man arbeider veldig grunnleggende med språkets betydninger, og skaper nye betydninger. Og får betydningene som allerede finnes, til å dreie av og divergere. For meg er det et nøkternt håndverk, men samtidig er det også et kosmisk, kjempestort rom jeg kan åpne og skape nytt språk i.

JS: Det høres ut som du aktiverer en musikalsk evne når du både skriver og leser. Leser du høyt når du skriver? Lytter du deg frem?

NSH: Det skjer sent, og er ikke en integrert del av prosessen. Det er også det som er så merkelig: Det finnes lyder der, men vi leser dem stille. Det ligger en musikalitet i det, som ikke har med lyd å gjøre. Jeg leser det ikke høyt mens jeg skriver, men ofte kan jeg oppdage musikalske kvaliteter ved diktene etter at de er skrevet. Setningene kommer instinktivt, og det kan være grunnen til at en setning ser ut som den gjør, fordi den kom til meg på akkurat den måten, med den tyngden, det tonefallet, den rytmen. Først etterpå finner jeg ut hva jeg har skrevet.

JS: Poesien er kjappere enn hodet?

NSH: Ja. Den har noe intuitivt over seg. Det minner meg om julesanger … Det er samme form for intuisjon, man bare har dem i kroppen og kan dem utenat, man husker flyten og rytmen. 

GW: Det er noe med det rytmiske, taktile språket som er så fascinerende. Man trenger ikke engang å være interessert i poesi for å bli engasjert i en sang man hører på radioen, for eksempel. 

JS: Små barns rytmesans kommer også utrolig tidlig. Musikalsk og rytmisk interesse virker til å være noe helt grunnleggende ved det å være menneske. Det å klappe, vugge i takt … 

NSH: Ja, og å huske ord og memorere. Det ser jeg også på datteren min, hun går hele tiden rundt og synger og dikter tekst. Jeg tror ikke det har noe med meg å gjøre, det hører til det å være barn. Og det er slik man har møtt dikt før, oralt. Det er noe nomadisk over poesi, man kan ta det med seg, overlevere det.

Økopoesi

JS: Jeg opplever deg som veldig politisk bevisst og tydelig i både Spetakkel og Mimosa, men i Bøgetid er du enda mer eksplisitt. Du bruker for eksempel mer ladede ord som «privilegier» og «rasisme», og har et synligere økologisk ærend. Er du blitt mer aktivistisk?

NSH: Etter at Spetakkel utkom har jeg blitt møtt av verden og blitt skrevet inn i noen tendenser som har skapt et rom jeg kan snakke i, som jeg kan velge å fortsette å snakke i, og som på mange punkter har gitt god mening for meg. Men jeg føler også at jeg er blitt lest inn i noen sammenhenger, for eksempel som økodikter, som har skapt muligheter for videre tenkning og dialog, men som av og til har føltes mer reduserende enn presise. 

GW: Det foregriper et sentralt spørsmål jeg har tenkt over. Jeg ser at det finnes et begjær i dansk litterær offentlighet etter å se økopoesi, fordi det økologiske er et brennende spørsmål. Uansett hva du hadde skrevet om, hadde du kanskje blitt lest sånn. Noen ganger ser jeg at det kan åpne for et spesifikt og aktivistisk fokus på det å skrive. Det er både et pluss og et minus. Men får du plass til all din natur i økopoesi-begrepet? Eller kamuflerer begjæret etter økopoesi noe annet som også er viktig?

NSH: Jeg føler at det kan være ganske reduserende. Bare du har et tre i diktet ditt, er det økopoesi, liksom. Det ser jeg med Bøgetid, at den blir lest som økopoesi og som klimalitteratur. Det er helt klart en rød tråd i alle bøkene mine; mennesket som inngår i økosystemene. Men Bøgetid er også for eksempel en bok om å bli mor, og om å sette liv til verden, og det har ikke fått så mye oppmerksomhet. 

– Jeg tror at man med mange av de litterære strømningene, som økopoesi eller morskapslitteratur, blir plassert i gruppe. Det skjer en ensretting av lesningene, det eksisterer en trang til å atskille ting og plassere dem i kategorier. Det synes jeg er ergerlig. For meg er for eksempel morskap og klima en del av den samme virkeligheten, de to deler noen av de samme problematikkene og søker svar på noen av de samme spørsmålene: Hvordan kan vi leve mer bærekraftige liv, hvordan kan vi få en mer fruktbar relasjon til jorden? Hvordan kan vi leve på en måte som ikke utmatter oss selv og moder jord? I skjæringspunktet mellom de to finnes også økonomi og arbeid, og hvordan vi innretter samfunnene våre. 

JS: Både i morskapstematikken og i natursynet ditt ser jeg en veldig stor og ren respekt og kjærlighet for alt liv. I diktene dine er du oppmerksom på selv de minste viljer i naturen; som at rognebæret beslutter seg for å komme, som du skriver i Bøgetid, eller at eplet selv gir slipp på stilken – i stedet for at en menneskehånd atskiller de to. Det behøver kanskje ikke leses så økopoetisk eller politisk, eller gjøres så komplisert, denne kjærligheten til naturen?

NSH: Spetakkel og Mimosa har ofte blitt lest som begeistrede bøker, som eksalterte stemmer. Og det er de også. Økopoesi kan bli litt for dommedagsaktig. Det benyttes ofte mye skamretorikk fordi økopoesi omhandler praksiser som forbinder liv og skrift. Hvordan lever man med dette blikket på verden? Der synes jeg fort det økopoetiske kan bli en dommedagssjanger: Verden går under. Eller mennesket er dumt, mennesket er problemet. Jeg ser en trang til å finne en identifiserbar fiende; mennesket, befolkningsvekst, CO² eller folk som spiser kjøtt. Men jeg er ikke enig i at mennesket må fjernes fra ligningen for at alt skal bli bra. Jeg tror oppgaven er en kontinuerlig praksis i å huske at vi inngår i økosystemene. Vi skal ikke ut av dem. Det er ikke sånn at vi aldri skal generere avfall. Avfall er ok. Det er mer et spørsmål om å forstå hva vi skal kaste og hva vi ikke skal kaste. Naturen er fylt med avfall, det er en del av det å leve, det er en del av økosystemet, og en del av hvordan biologi fungerer. Alle organismer setter spor. Det er komplekst, og alt dette får ikke plass i økopoesi-lesningene. I dem finnes det ofte en retorikk om ikke å gjøre seg bemerket. Om ikke å sette spor.

Kalvens stemme

JS: Jeg har tenkt mye over tempoet i diktene dine, og på oppmerksomheten dikter-jeget gir naturen. Den store tålmodigheten med andre levende vesener, om det så er planter eller dyr. Det krever en langsomhet og et stort nærvær å se de helt små bevegelsene og forskyvningene som skjer, å stille inn på disse rytmene. Er det mer rom for dette i poesi enn i prosa?

NSH: Jeg sa noe om det i stad, men jeg opplever poesien som mindre forpliktet overfor tid og rom enn det prosaen er, den eksisterer innenfor andre sjangerkonvensjoner som gjør det mulig å arbeide direkte med språket der språket og lesningene utvikler seg. Det enkelte møtet med bestemte ord. Dikt er ikke begrenset av fysikk, og kan også, som spøkelser, flytte seg uhindret rundt i for eksempel landskaper, fordi de ofte jobber med stemmer fremfor karakterer. Det gjør blant annet at poesien også kan romme erfaringer eller sette ord på, skape språk for og danne bro til, andre vesener, for eksempel kalvene i landbruksindustrien.

JS: Gi stemme til språkløse vesener?

NSH: Jeg gir dem ikke en stemme, for de har allerede en stemme. Det kommer masse kommunikasjon fra dyrene. Vi mennesker er bare ikke så innstilt på å forstå det. Men i poesien kan jeg i hvert fall fra et menneskelig perspektiv skrive noen av disse vesenene med inn i diktene, gi dem plass og oppmerksomhet.

GW: Denne sirkelen med å gi stemme til, å besjele, å legge merke til, og å kjenne empati med … Det ser ut til å være en slags nøkkel til hvordan du ser på verden? Men samtidig merker jeg reservasjonen din mot å gi stemme til. Hvis kalven fikk tilbud om en stemme, ville den hatt interesse av det?

NSH: Jeg tenker at kalven allerede har en stemme. Så jeg ville ikke tilbudt den det. Men du har ikke så mange rettigheter som kalv. 

– Ofte handler det om hvilken kommunikasjon man er innstilt på å forstå, og hva man aksepterer som den «riktige» måten å kommunisere på.

GW: Et økopoetisk paradoks er at man må lytte veldig nøye. Og det er vanskelig å lytte når man skal skrive. Jeg merker at i din skriftsituasjon handler det mye om å være i ro, om å merke at verden utspiller seg? Det er et resultat av å sette seg ned, være oppmerksom. Kunne ditt økologiske perspektiv vært formulert som ikke-handling? Like mye som aktiv handling?

NSH: Det kommer nok an på. Det finnes en forskjell mellom skriften min og livet mitt. Skriften er dobbel. Det kan være stillstand og bevegelse på samme tid. Passivitet og aktivitet. Men i livet mitt forsøker jeg å gjøre mange aktive valg. Jeg vil forbruke bevisst. Veganisme var for eksempel en like stor åpning for meg som feminisme var en gang. Jeg er ikke veganer lenger, men det snudde opp ned på verden den gangen. 

– Det er mange valg man kan ta som menneske, som er små, men viktige nok. Men det er like mye bruk for en bevissthetsendring. Å bryte med det å se og måle alt etter en menneskelig skala, og særlig en hvit, vestlig skala.

JS: Å flytte ut av byen, har det vært et aktivt valg for å kunne leve mer bevisst?

NSH: Det finnes i hvert fall noen andre muligheter når man bor på landet i et hus. For oss har det betydd en større atskillelse mellom hjem og arbeid, fordi arbeidet ligger lenger vekk, men samtidig også en nærere relasjon mellom hjem og arbeid, fordi jeg oftere jobber hjemmefra. Jeg kan ikke bare sette meg på kafé eller på biblioteket lenger. Temposkiftet mellom by og land har blitt tydeligere for meg.

– Å flytte på landet har for eksempel betydd at jeg har begynt å spise egg, fordi vi holder høns nå. De spiser vårt avfall, vi spiser deres egg. Vi kjøper ikke egg, vi spiser egg fordi hønsene er en del av husstanden. Og når hønene har forlatt eggene og velger å ikke ruge på dem, så er de der, og da … For meg er det å leve vegansk i mindre grad å leve ideologisk enn det er et spørsmål om å leve bevisst. Det er viktig å undersøke sine egne regelsett og ideologier. 

JS: Da blir man friere?

NSH: Ja.

Parallelle verdener

GW: Det har skjedd mye på kort tid? Du har gjort mye på få år.

NSH: Ja, virkelig. Men nå tenker jeg at det skal gå lang tid igjen. Nå skal jeg ha et barn til. Og jeg har endret form som menneske ved å bli mor. Jeg har fått en ny plass i verden, en ny plass i samfunnet. Det er et slags formskifte som menneske som har gjort visse ting tydeligere for meg.

GW: Hva da?

NSH: Dette med å skulle ha et lite menneske i samfunnet og forstå hvilke rettigheter små barn har, og hva deres vilkår som samfunnsborgere er fra de er helt små. Det har gitt meg noen nye perspektiver og en ny sårbarhet.

JS: Du skriver et sted i den siste diktsamlingen at «alle årstider minder mig om institution». Og du skriver om arbeid og atskillelse; menneskets atskillelse fra naturen og andre mennesker, barnets atskillelse fra omsorgspersonene sine. Atskillelse er en stor del av det å være samfunnsborger?

NSH: Ja. Det er nok en opplevelse jeg hele tiden har hatt … I samfunnet finnes dem som får lov til å gå rundt og være aktive, eie eiendom og leve livet som arbeidsdyktige. Og så er de gamle på gamlehjem og barna i barnehage. Alt og alle er atskilt.

GW: Det ligger et paradoks i samfunnet ved at man blir utfordret til å bli veldig konservativ av å ha barn, fordi måten å forvalte barnets verden på er organisert i så stor grad. Og hvis man har barn i barnehage, må de ha vanntette klær og matboks, og før man vet ordet av det er det masse underholdning og ideologi som følger med. Man forsøker å lese Rilke, men Disney er på i bakgrunnen. Er det en bra utfordring?

NSH: Det har skjedd et verdiskifte for meg i dette. Jeg føler jeg har hatt mange transformasjonsperioder i livet, og enda en radikal transformasjon har vært å oppleve at jeg ikke vil ha barn på den måten samfunnet vil at jeg skal ha barn på. Og å finne ut hvordan jeg da fremdeles kan arbeide, og samtidig være sammen med barnet mitt i den perioden av livet hun har aller mest behov for meg. Jeg er veldig varsom med hvor mye jeg jobber mens datteren min er liten. Det har vært en produktiv utfordring, og er det fremdeles. Jeg tror aldri jeg blir god til det, men jeg lærer hele tiden. 

GW: Forstår jeg deg rett hvis du tenker at et svar på institusjonsproblematikken kan være å holde barna mer hjemme når de er små?

NSH: Det har vi i hvert fall selv valgt å gjøre. I Danmark går de jo i barnehage fra de er ti–tolv måneder gamle. 

GW: Og kanskje finnes det et lignende perspektiv med de eldre? Kunne du sett for deg å ha dine gamle hjemme?

NSH: Jeg tror det er mange ting som ikke fungerer med hvordan vi lever sammen i familier i dag. Vi lever individualistisk og i kjernefamilier. Det er en atskillelse mellom generasjonene, som virker uforenelige … Vi har atskilt folk og generasjoner i så mange år nå. Det blir vanskelig å samle dem igjen. Jeg tror det er de færreste som kunne bodd sammen med hele familien sin. Jeg kjenner ingen som kunne klart det. Det har noe å gjøre med måten vi har familier på, noen psykologiske ting. Det er komplekst.
– All kraften mennesker har, legges utenfor hjemmet, i samfunnet, hele livet. Det er en prioritet å arbeide utenfor hjemmet; det blir det viktigste. Det betyr også at det ikke er så mye energi og ressurser i hjemmene. De står tomme fra kl. 7 til 17 hver dag. Sånn har ikke jeg villet leve. Men jeg tror mange som velger å gå hjemme med barna sine de første årene opplever det som å leve i en parallell verden. Det er det samme som når man sier at de som har foreldrepermisjon er i en «barselsboble». De har ingen forbindelser til resten av verden.

JS: Tenker du at en løsning er å bli mer selvforsynt?

NSH: Det er veldig mange fordeler ved at hver familie ikke skal være selvforsynt. Det ville vært enormt stressende hvis det var sånn, og samfunnsformen vår er ikke skapt til det. Det er ikke energi eller kraft i hjemmet til å dyrke mat selv. I stedet kunne man nok se for seg en form for bytteøkonomi. 

– Det er en industri bak alt sammen, og andre krefter og interesser på spill enn bare å skape mat til mennesker. Det er en kjempestor fremmedgjorthet i det, som gjør det nærmest umulig å si det fra seg, og å kunne treffe ordentlige beslutninger. Det er ikke forbrukernes skyld, i hvert fall, hvis det er en krise. Og det er det jo.

Om hekser og menn

GW: I 2021 utkom du med et personlig utvalg av den danske dikteren Bodil Bechs (1889–1942) forfatterskap. I etterordet skriver du om å gjøre kroppen og jeg-et lokaliserbart. Jeg la merke til at ordet «forbindelse» er et nøkkelord i resonnementet ditt, fordi naturen i dag er blitt redusert til å være en serie enkelthendelser. Du skriver blant annet: «Jeg tror, det har at gøre med den betydning, som natur har fået i dag som et fenomæn, der står alene. Naturen er et stykke dansk bøgeskov, Pindsvinevennerne på Facebook eller den gren med røde bær, du klipper af rønnebærbusken til vasen i stuen. Naturen er blevet en række enkelttilfælde uden forbindelser, og derfor kan vi som mennesker komme til at tro, at vi ikke selv hører til den.» Jeg opplever det som at du finner en antitese til dette i Bodil Bechs poesi, men også i poesien generelt, og i skriften – det å kunne skape forbindelser?

NSH: Jeg opplever i hvert fall poesien som et sted hvor det kan vokse frem nye alternative betydninger fra ord, alternative språk og grammatikker, forbindelser … Det er noe alkymistisk ved poesirommet. 

GW: Jeg tenker på det med å se etter det økologiske i skriften … Det er også en måte å lese på, og jeg opplever at du har gjort dette med Bodil Bechs forfatterskap: Du finner en vinkel å lese fra som aktiverer det økologiske og naturpoetiske. Hadde du en bevissthet om dette da du utvalgte diktene? Var det spontant eller basert på interesse? 

NSH: Det kom av en nysgjerrighet og en interesse som allerede var der. Det fryktelige og det fantastiske med boken var at jeg måtte sette ord på hvordan jeg leste henne. Jeg måtte finne språk og kommunisere hva jeg så. Det var vanskelig. Men det viste seg at det jeg hadde oppfattet som et slags søsterskap og felles interesser i skriften vår, var enda tydeligere til stede enn jeg hadde trodd.

JS: Særlig kvinnelige erfaringer?

NSH: Blant annet. Det finnes en tydelig kropp i skriften hennes, en festet skrift, et sted skriften kommer fra. Det er også dette med perspektiver, som jeg har lært mye av og blitt inspirert av: at det lokale, nære og intime samtidig er planetarisk og kosmisk. Det er måter å være i verden på som tradisjonelt sett har blitt oppfattet som feminine. Omsorg, rengjøring, å være mye i hjemmet … Men det finnes kosmiske portaler i dette. Hos Bodil Bech er begrepet «hjem» alt annet enn privat; det er hele universet og kloden. Jeg har funnet trøst i det. Tatt det med meg. 

GW: På 30-tallet, da Bech skrev sine diktsamlinger, ble det økologiske i hennes verdenssyn sett på som noe metafysisk, til og med esoterisk, mens det i dag blir sett på som mer økologisk. Dette idéhistoriske skillet opplever jeg som interessant. Tenkte du noe på det da du jobbet med Bodil Bech?

NSH: Jeg har i hvert fall tenkt at det er en etterrasjonalisering av hennes forfatterskap og skrift å lese henne som om hun hadde et økologisk ærend eller perspektiv. Jeg er enig i at det var noe annet på hennes tid. Da var menneskets posisjon i en utvikling på vei vekk fra gud. Og Nietzsche, atomfysikk og Niels Bohr har for eksempel fylt mye i hennes samtid. I dag er vi et annet sted. I dag kaller vi det økologi, men man kunne også argumentere for en spiritualitet i skriften hennes, og en eksplisitt opptatthet av sjelen. Det er mye religiøst gods i forfatterskapet hennes, og henvendelser rettet oppover. Og det blir mer intenst senere i forfatterskapet. Mer sort-hvitt. Og nærmest en far-datter-aktig relasjon til Gud. 

GW: Jeg har tenkt på at det er mange fellestrekk mellom Bodil Bech og Gunvor Hofmo, selv om Hofmo var mer religiøs. Bodil Bech aksepterer det kristne verdensbildet, hvor Gud er mer antropomorf enn vi ser i dag. I dag tenker vi ikke lenger på Gud som en gammel mann med skjegg i himmelen. Gud er i alt nå, det er mer holistisk, mindre personifisert. Det blir så åpenbart irrasjonelt å tilbe en gammel gubbe som sitter på en sky … Når det gjelder det økopolitiske, så har mye av bevisstheten og den aktivistiske tankegangen de siste 30 årene vært veldig materialistisk, og alltid metafysisk. Men nå ser jeg at det har kommet en annen og ny interesse for det esoteriske og spirituelle. Hekseskolen (skriveskole og performancegruppe startet av Olga Ravn og Johanne Lykke Holm i 2015) for eksempel. Hvordan forholder du deg til det esoteriske og det spirituelle som del av det økologiske? 

NSH: Felles for det økologiske og det spirituelle eller esoteriske er vissheten om at det vi anser for å være dødt eller uten agens, faktisk har agens. I et økologisk perspektiv snakker man om sentient being, i det spirituelle er man mer interessert i sjelen. Men bevisstheten om at det finnes mer enn det vi som mennesker ser, er grunnleggende. Løvetannen er mer enn bare løvetannen; løvetannen har en kraft. Den bringer kalk til utpint jord, men den er også viktig innenfor plantemedisin … Den er ikke bare en idiot som står i hagen. 

– Jeg opplever litt at når noe fyller mye i den offentlige litteratursamtalen her i Danmark, som heksen som litterær figur gjorde for noen år siden, så kan det produsere bøker som arbeider med en noe puslespillsaktig estetikk. Elementer blir inkludert fordi det hører med til heksens felt, heksens trope, for eksempel. Det blir ren tenkning, og ikke så mye liv i det for meg. Skrift kan selvfølgelig utvikle seg ved å være mimetisk, når man skal lære å ta en stemme til seg. Da mimer man jo forfattere man leser. Slik var det også for meg i starten, og er det fremdeles, hvis jeg blir grepet av noe; da skriver jeg det ut som en slags besettelse. Men jeg opplevde det nærmest som at heksetingene ble rekvisitt-aktige. Så jeg identifiserte meg ikke så mye med det, og tok heller ikke til meg litteraturen som fulgte med. Men jeg har enormt stor respekt for det, og synes det er spennende. Jeg opplevde meg bare atskilt fra det, selv om jeg har arbeidet mye med ting fra det spirituelle selv og gjør det fremdeles. Men fra mitt eget sted.

GW: Hvis man ser det ovenfra, så ble det kanskje en hype, og dermed ganske kunstnerisk uproduktivt? Selv om det rent idémessig har hatt en positiv effekt på dansk poesi-offentlighet.

NSH: Ja. Jeg tror det har åpnet noen dører og portaler til hva folk kan skrive om, og skapt en åpenhet som er utrolig fin. Jeg føler også det er mer integrert i folks skrift nå, på en spennende måte, hvor det også foregår andre ting i teksten samtidig.

GW: Hvis man ser det over flere hundre år, så har det esoteriske vært et sted hvor man har kunnet ha en mer feminin kanon, og en mye sterkere oppmerksomhet rettet mot natur og kropp. Det har foregått på utsiden av filosofihistorien, som har vært veldig celebral og abstrakt. Det er et skifte jeg mener å se. Man snakket ikke om dette da jeg ble utdannet, det var helt ute. Men nå har det kommet en åpenhet rundt det.

JS: Jeg tror ikke denne heksefascinasjonen kunne oppstått i Norge? Jeg opplever det som at dansk offentlighet har mer plass til alternative og spirituelle strømninger og interesser.

GW: Ja, selv i gjennomsekulariserte Sverige ville det vært mer plass til heksefascinasjonen enn det ville vært i Norge. 

NSH: Jeg tror at den danske litterære offentligheten, som også er Forfatterskolen og alt som utspringer fra den, selv har bedt om Hekseskolen. I Sverige vet jeg at man i større grad har fått integrert feminine krefter og praksis på skolene og i ledelsene. Her i Danmark har Forfatterskolen vært dypt maskulinisert helt frem til Ursula Andkjær Olsen ble rektor i 2019. Og det har også gjort at de sterke feminine kreftene ikke har kunnet være der. Det har vært en stemme som ikke har kunnet eksistere. En skyggeside. Jeg tror det er derfor det har hatt så mye grobunn og gjennomslagskraft i Danmark, og vært så radikalt, men samtidig så oppløftende og fantastisk for mange at dette vokste frem. Men det har vært to parallelle universer: Forfatterskolen og Hekseskolen. Jeg vet ikke hvordan det har vært i Norge, men her kunne det esoteriske vært mer integrert. 

GW: I Norge begynte man helt annerledes. Forfatterskolen i Bø ble drevet av Eldrid Lunden frem til 1997. Så hun er som Poul Borum: En kjempestor og innflytelsesrik figur. På Skrivekunstakademiet har det vært mer maskulint, men den har også hatt kvinnelig ledelse i i hvert fall 15–20 år.

JS: Du tenker at grunnen til at det var såpass mye kraft i Hekseskolen da den oppstod, og i det mer feminine og esoteriske, var fordi det hadde vært lite oksygen på Forfatterskolen i altfor mange år? Det har eksistert et behov som har skapt et slags undertrykk?

NSH: Ja, og jeg tror at jo mer radikal makten er, desto mer radikale blir skyggebevegelsene og understrømmene. Og makten har virkelig vært radikal på Forfatterskolen, helt radikalt maskulin. Men det er ikke fordi jeg synes det er noe radikalt over det Hekseskolen har drevet med, jeg synes faktisk det har vært helt naturlig.

Insider og outsider

JS: Hvordan plasserer du deg i den danske litterære samtiden? Føler du et slektskap til de andre unge danske forfatterne i dag?

GW: Og er det én samtid eller flere parallelle? Er du outsider, insider, eller er du en nomade?

NSH: Jeg føler et slektskap til dem jeg har gått på Forfatterskolen med. Som Jonas Eika, Yahya Hassan og Mirian Due, blant andre. Selv om vi skriver helt forskjellige ting. Noen forfatterskap jeg finner mye inspirasjon i, men også identifiserer meg med, er Andreas Vermerhen Holms og Morten Chemnitz sitt … Og Mette Moestrups. Hun er en slags morfigur i poesien for meg. Jeg føler meg også i dialog med Olga Ravns arbeid.

– Men jeg er både en outsider og en insider. Jeg er på grensen. Jeg føler fremdeles at jeg skriver noen ganske merkelig ting, fordi jeg opplever å ta poesi veldig bokstavelig. Det er så håndverksaktig for meg at jeg kan føle meg helt gammeldags. Samtidig opplever jeg at det jeg skriver har et liv nå.

JS: Vi snakket så vidt om morskapslitteratur i stad. Hvordan har du opplevd strømmen av bøker om morskap i dansk litteratur de siste årene? Har du speilet deg i dem?

NSH: Jeg har egentlig opplevd en avstand til mye av morskapslitteraturen. Det har vært en sorg for meg at jeg ikke har kunnet speile meg i den, og er det fremdeles. Det er vanskelig å vite hva det handler om … Det er merkelig, for vi er alle mødre. Vi er alle mennesker. Men det oppleves så forskjellig å få barn. 

– For meg er morskapet en havn. Mitt lille safe space i verden. Selv om jeg også kan følge mange av de politiske linjene i flere av bøkene, og har hatt noen av de samme opplevelsene, så har jeg brukt mye tid på å sprenge alt i luften og gjøre tingene på en helt annen måte. Det kan være det kommer stemmer å speile seg i senere, men til nå har morskapslitteraturen handlet mye om traumatisk fødsel, traumatisk barselstid, traumatisk foreldrepermisjon. At atskillelse fra barnet er lik med lettelse. For meg var det også voldsomt å få barn, men det virkelig voldsomme ville ha vært å gi datteren min fra meg til en institusjon da hun var ti måneder. Krisen ville ha ligget et annet sted. 

– Jeg tror at undersøkelsen av morskap, som en slags avsløring av samfunnet og velferdsstaten, har å gjøre med at det endelig er plass til å gi språk til hva det vil si å skape liv og hvilket arbeid det er å yte omsorg. 

GW: I Norge har det også vært mye litteratur om morskap, men det har fått en del negative reaksjoner. Kritikk som går på at det bare er middelklassen som vender blikket innover mot hjemmet og så videre. Nå har jeg ikke studert resepsjonen i detalj, men når jeg tenker på det i dag, så mener jeg at det er en forminskning av det potensialet som ligger i morskapet. Man blir tvunget til å være menneskelig når man får ansvar for et barn. Og det er så mange strategier i kunsten som handler om å være det motsatte; heroisk, oppfinnsom, singulær … astronaut, eventyrer. Top down. Og det tar slutt som mor. End of top down. Og så er det også end of me. Nå er det barnet det handler om. Det ligger et potensiale der som jeg opplever er oversett når man påstår at det handler om å bygge hjem og reir for middelklassen. Det handler jo om behovet for omsorg, næring, ømhet mellom mennesker. Selv nazisten må ha en mor.

NSH: Ja. Jeg sa dette med at veganisme var en like stor åpenbaring for meg som feminisme var, men i møtet med morskapet har jeg også vært nødt til å sprenge feminismen i luften, fordi den fortalte meg at jeg kun var verdt noe hvis jeg atskilte meg tidlig fra barnet mitt og fjernet meg fra hjemmet, dro på jobb. Og i mye av feminismen som råder nå, er det også et krav om å være politisk hele tiden. Der har jeg hatt det veldig sånn: Jeg er ikke politisk når jeg føder, og jeg er ikke politisk når jeg har nettopp har født. Det vil jeg heller ikke være. Det å være politisk kan ikke være det høyeste man kan oppnå i livet. Der har jeg følt at jeg har stanget hodet mot muren. Det høyeste for meg kan heller ikke være å jobbe. Jeg håper vi kan komme til et sted hvor det er nok bare å leve. 

GW: Nå forstod jeg et eller annet om feminismen – at den har vært et produkt av modernismen, og den har vært veldig individfokusert. Derfor er det også logisk at den må handle om den enslige kvinnens gjøren og laden med sin egen kropp. Men det jeg hører deg si, er at det blir for mye individualisme i det?

NSH: Ja. Jeg tror også mange gjenkjenner en slags lengsel etter et fellesskap og en village. For meg har morskap vært en lengsel etter flokken. Hvordan kan vi ha mest mulig tid sammen som flokk? Der støter man også på noen problemer, for eksempel dette vi snakket om med intergenerasjonelle utfordringer. Hvis flere skal ta seg av barnet ditt … Det er ganske mange umulige ting i det å ha en lengsel etter fellesskap, og å ville ut av det indvidualistiske.

GW: Det er jo også skadelig for menn å skulle se seg som uavhengige av sine barn og sin familie og de menneskelige omsorgsbehovene. Men veldig mye kulturell offentlighet har handlet om måter å flykte på. Modernismen er full av fluktforsøk bort fra familien og det lille samfunnet. Landsbyen har blitt sett som repressiv.

NSH: Ja, og jeg tror det har vært en nødvendig flukt, men jeg opplever at det finnes andre behov nå. Vårt samfunn kan ikke være bæredyktig i atskillelsen vi har i dag mellom liv og arbeid, mellom omsorg og arbeid. Det går ikke. Man ser det også når man undersøker psykisk trivsel i barnegenerasjonene som skal av gårde til barnehagen som åtte måneder gamle fordi foreldrene må ut og arbeide. Jeg har ønsket å hoppe ut av dette hamsterhjulet. Men jeg har funnet ut at det å være kunstner og forfatter også er å befinne seg i et hamsterhjul, og det har jeg ikke hoppet ut av ennå. Hele kunstnertilværelsen er jo totalt syltet inn i markedslogikk. Det er noe av det mest utfordrende for meg. Det er vanskelig å være forfatter og ha en jobb som er fullstendig vanvittig, med reising og oppdrag både morgen og kveld, og så samtidig ville ha barna hjemme når de er små … Men jeg vet ikke om jeg kan hoppe ut av det hamsterhjulet. 

En ny kunstnerrolle

GW: Du peker på en forandring av kunstnerrollen. Det har vært sånn at man skal kunne jobbe 18 timer i døgnet, og er man så uheldig at man lager barn i prosessen, må de snarest mulig på barnehjem, så man kan fortsette å skape. Og da går man jo til grunne. Det er det som skjer hvis man er uten forbindelser. Det er den gamle kunstnerrollen. Men det du peker på nå, det er noe annet, en ny kunstnerrolle? Men betyr det da at man må bli mindre produktiv?

NSH: Ja. Det er det jeg har forstått. Det er en del av kapitalistisk logikk at man skal yte det samme i alle perioder av ens liv. Man skal møte på jobb i det samme tidsrommet og jobbe så og så mye, og det skal man gjøre hver dag i all den tid man er på arbeidsmarkedet. Det er ingen forskjell på mandag og fredag, du skal alltid yte det samme. Utfylle den samme plassen.

JS: Uansett om du har eggløsning eller menstruasjon eller har et lite barn hjemme?

NSH: Ja, nettopp. Det er der det sykliske blir viktig for meg: Ok, nå skal jeg ha et barn til, og da er det det som skjer i livet mitt de neste tre årene, slik det også har vært med min lille datter. Jeg har skrevet mens hun har vært hjemme, og vi deler også på det, mannen min og jeg. Men det er også en fase. Og jeg er veldig varsom med hvor mye jeg jobber mens hun er liten. Det er ikke meningen at jeg skal være like produktiv nå, jeg skal ikke sitte ved et skrivebord og skrive det samme antallet sider hver dag. Det tror jeg også at jeg aksepterer, at jeg ikke skal være like produktiv de neste tre årene på akkurat det feltet. Men derimot på et annet utrolig viktig felt. Og det tar også slutt igjen. Om ti år er jeg kanskje sinnssykt produktiv igjen. Det er ulike kapitler i livet.

GW: Du er i gang med en slags bevisst tilbaketrekning? 

NSH: Ja. Jeg kommer til å skrive uansett hva som skjer i livet mitt, men hvor offentlig det er, kommer til å variere. Det er mer bruk for meg et annet sted de neste tre årene, enn som forfatter.

GW: Det å være i en situasjon hvor man som kunstner trekker seg tilbake fra offentligheten … Hvor kommer sosiale medier inn i bildet der? Kan man åpne en ny måte å være til stede i verden på, fra hjemmet? Ser du det som et potensiale for deg, eller er det bare morass?

NSH: Det er det nok også … Jeg har ikke speilet meg så mye i bøkene som omhandler morskap, men til gjengjeld har jeg speilet meg mye i instagramkontoer som også handler om morskap, om å være mor på andre måter. Fra en tilbaketrukket posisjon kan man skape forbindelser gjennom for eksempel instagram. Og man er selv herre over å skape et uttrykk, det er ikke kun gjennom de store mediene at det går an. 

GW: Kunne man tenke seg en kunstnerrolle der man ikke var så avhengig av oppmerksomhet fra offentligheten? 

NSH: Det kunne man godt, men problemet er at det blir nødt til å være en grad av lønnsarbeid i det. Det er slik samfunnet vårt er. Og når du ønsker å være kunstner, som er ganske alternativt, så skal det allikevel være et slags lønnsarbeid. Du kan ikke leve hvis du ikke arbeider, det er slik samfunnet fungerer. Det er også derfor jeg opplever at det å være kunstner er å befinne seg i tilværelsens andre hamsterhjul. Og denne paratheten man hele tiden skal ha … Man skal være klar til å ta de jobbene man får. For hvis jobbene tar slutt, har du ikke penger. Du skal av gårde hvis noen tilbyr deg noe. Det opplever jeg som ekstremt hektisk. Og jeg går ofte på kompromiss med verdiene mine. Det blir vanskelig hvis man skal tenke seg en ny kunstnerrolle … Da skal det være en rolle man ikke tjener penger på. Og da kan man heller ikke leve her i verden.

Andre omtalte titler