Kampen om kroppen
I forordet til den svenske utgaven av Judith Butlers Gender Trouble (1990) skriver professor Ellen Mortensen, faglig leder ved Senter for kvinne- og kjønnsforskning i Bergen, at boka ved utgivelsen slo ned som en bombe i feministiske kretser. Et bombenedslag endrer landskapet med en utspredende, fragmenterende kraft. Men Butlers kritikk av feminismen, inntil da først og fremst definert av en likeartet gruppe av hvite, heteroseksuelle middelklassekvinner, er nok ment som en demokratisk utvidelse og et tillegg, snarere enn som spredning og oppløsning.
Judith Butler, som er professor i retorikk og litteraturvitenskap, assosieres med queer-teori, en sosialkonstruktivistisk måte å se kjønn på. Kjønn er hos henne noe performativt – noe vi gjør – snarere enn en essensiell værensform – noe vi er. Selv om flere teoretikere arbeider i samme område, og på mange måter kom før Butler, blir hun ofte tatt til inntekt for queer-retningen, og postfeminisme – to begreper Butler for øvrig har markert avstand til. En grunnpremiss for Butler, som hun også gjentar i innledningen til boka som nå foreligger, er at det ikke finnes noen eksistens utenfor det sosiale; kroppen er alltid overgitt til et sett normer som gjennom repetitive handlinger innskriver identitet i oss, på oss.
Tidligere har Butler kritisert identitetspolitikk som bygger på et enhetlig begrep («kvinne»). Siden boka Precarious Life: The Power of Mourning and Violence (2004) har hun vendt seg mot kategorien «menneske»: Hvilke liv vurderer vi som precarious – prekære? Hvilke liv anses som å være verdige at man sørger over deres bortgang? Butlers undersøkelse av det prekære livet kan spores tilbake til essayet «Antigone’s Claim» (2000), hvor hun tar opp Antigones overskridende sorg over en sønn som hun av politiske årsaker ikke har lov til å sørge over. Her snakker hun om aidskrisen på 80-tallet, hvor sykdommen ble forsøkt tiet i hjel. Hennes gjennomgående poeng er at staten regulerer affekt, helt på linje med Platons ideer om tragediens eksplosive kraft. Offentlige uttrykk for sorg over «feil» liv – som staten ikke vurderer som verdt å sørge over – har en farlig, destabiliserende effekt.
Både Precarious Life og Frames of War er Butlers respons på hendelsene i New York 11. september 2001, og den påfølgende krigen i Irak. Hun beskriver moderne krig som situasjoner hvor staten nå også opererer i et visuelt domene for å skape skillelinjer mellom liv som kan sørges over (som symboler på det nasjonale) og liv uten verdi (særlig fiendens tap). Butlers fremste metafor er rammen, de uuttalte reglene som produserer en norm for hva som gjenkjennes som menneskelig. Det er særlig her de visuelle mediene styrer våre blikk. Dette blir helt konkret når det for eksempel dreier seg om såkalt «embedded journalism» fra krigssonen, hvor en reporter reiser med de stridende styrkene, og forplikter seg til bare å fotografere et utvalgt utsnitt av virkeligheten, uten samtidig å rapportere om iscenesettelsen av denne virkeligheten.
For Butler innebærer innskrivningen av identitet alltid en viss dose vold. Man korrigeres i forhold til en heteronormativ akse: Som mann blir du for eksempel fortalt at du må være mandig, det vil si maskulin, og dine begjær må følge dette mønsteret. En voldelig identitetsforståelse er akutt også i boka som foreligger nå, hvor Butler i de to viktigste essayene først formulerer en skarp kommentar til Susan Sontags Regarding the Pain of Others (2003), for så å presentere sin egen analyse av bildene av torturerte fanger i Abu Ghraib-fengselet. Hun skriver at krigen i Irak blir legitimert som en rettferdig krig ved at den føres på modernitetens vegne, en modernitet som blant annet setter seksuell frihet høyt, og på det viset gjør feminismens prosjekt til et argument for krigføringen.
Bildene fra Abu Ghraib viser hvordan den såkalte siviliseringsprosessen innskrives med vold i kropper som er annerledes. Det er kjent at muslimsk religiøsitet innebærer et tabu rettet mot homoseksualitet – noe som også gjelder mange kristne grupper. Med dette i bakhodet blir tortur til et moderniseringsinstrument, som blant annet bruker homoseksualitet avhumaniserende, som en symbolsk og teatral ødeleggelse av væren: Bildene fra fengselet viser påtvungne seksuelle situasjoner, som i kraft av kameraets nærvær fungerer som en trussel om offentlig skandale, sosial utfrysning og det som verre er.
Butler utleverer effektivt tidligere president Bush Jr. når han reagerer på bildene av torturerte fanger. Her bruker han spontant ordet «disgusting», som snarere peker i retning av de seksualiserte tablåene enn på reell moralsk forargelse («wrong») over de amerikanske soldatenes handlinger.
Judith Butler er på alle måter en kontroversiell teoretisk og venstresidepolitisk tenker, som de siste årene har stått tydelig fram ikke bare som homoseksuell, men også som antisionistisk jødisk amerikaner. Hun har skrevet bøker sammen med tenkere som Gayatri Spivak, Ernesto Laclau og Slavoj Žižek, og rekker i den både vidtfavnende og poengterte Frames of War også å kommentere fransk og nederlandsk innvandringspolitikk, pavens hjelpeløse forsøk på å forstå moderne feministisk filosofi, psykoanalytikeren Melanie Kleins verk, den politiske filosofen Michael Walzers forståelse av begrepet om rettferdig krig og poesi skrevet av fangene på Guantánamo.
Hennes motstandere har for vane – sjelden ut fra et politisk nøytralt standpunkt – å forsøke å utdefinere Butler gjennom en slags commonsensisk trakassering av hennes skrivestil, en utdefinering som typisk tar form som reduserende parodier av hva hun står for. Man leser ikke Butler raskt, det skal sies, men jeg opplever den språklige nennsomheten som et uttrykk for den skrivendes ansvarsfølelse, et ønske om å bruke språket så ikkevoldelig som mulig. Det blide «I suggest that we rethink» er blant annet en tilbakevendende formulering.
Journalist i Morgenbladet, Håkon Gundersen, har i Klassekampen uttalt at «[d]en konstruktivistiske tilnærmingen til kjønn og identitet blir i beste fall god litteratur» – jeg går ut fra at definisjonen på litteratur her er tull og fanteri. Men en av styrkene ved Butlers tekster er hvordan hun tenker estetikk og etikk sammen, som to sider av samme sak. Blant annet derfor er hun givende å lese på tvers av falske skillelinjer mellom politikk og kunst, hvor sistnevnte ikke sjelden utdefineres som harmløs underholdning.
Tidligere publisert i Klassekampen 9. januar 2010
