Nostalgien for fortidens framtid
Hvilken rolle spiller minnet om fortiden i ideologien? Antonio Negris avhandling om Descartes fra 1970, Descartes politico: o, della ragionaevole ideologia (Den politiske Descartes: eller den fornuftige ideologien), som nylig har blitt oversatt til engelsk, binder sammen tre ulike historiske situasjoners «virtualitet».
For det første har vi bokas eksplisitte tema: utviklingen av Descartes’ tenkning i en bestemt historisk periode knyttet til en bestemt klasse. Negri gjennomfører i boka en fortolkning av Descartes’ filosofi og den relasjonen denne har til sin politiske samtid, en fortolkning som nærmer seg det Derrida i Marx’ spøkelser kalte «hauntologie» («spøkelsesontologi»): Spørsmålet er hvordan fortiden hjemsøker nåtiden på en ontologisk måte, hvordan den ontologiske størrelsen (Marx i Derridas tilfelle) er «virtuelt mer virkningsfullt enn det man kaller et levende nærvær».[1] I Negris tilfelle dreier det seg om hvordan renessansens og humanismens forhåpninger om frigjøring hjemsøker det gryende borgerskapet i en tid hvor det politisk har blitt satt på sidelinjen. Der fremmer Negri i siste instans «spøkelset» – klassebevissthetens minne – som det produktive spenningselementet i det som blir en grunnleggende ideologi for borgerskapet, nemlig individet og individets frihet.
For det andre har vi å gjøre med Negris egen historiske og politisk situasjon på slutten av 1960-tallet, som utgjør en bakgrunn og undertekst i boka. Negri blir utover på 1960-tallet en sentral figur i arbeiderismen, en politisk ideologi som tar avstand fra de radikale parlamentariske partiene for å søke en egen autonomi for arbeiderklassen. I tiden Political Descartes skrives er Italia på randen til borgerkrigslignende tilstander med streiker og massedemonstrasjoner som blir til rene slag mellom politi og demonstranter. Landet lammes av bombeattentater, som ofte ble utført av høyreekstreme for å sverte venstresiden, og det hele ender med kidnappingen av og drapet på statsminister Aldo Moro i 1978 og påfølgende massearrestasjoner av venstreradikale.
Og sist, men ikke minst dreier det seg om Negris egen utvikling i tiårene etter Descartes-boka, spesielt hans møte med Spinoza (selv om han sier han alltid har satt Spinoza høyt,[2] nevnes ikke Spinoza i Political Descartes) og den gjensidige påvirkningen mellom radikal fransk tenkning og den italienske arbeiderismen. Særlig mellom disse to dimensjonene er det en påfallende, om enn anakronistisk, kopling som gjør at bokas tematisering av den historiske klassehukommelsen strekker seg lengre enn det umiddelbare utgangspunktet tilsier.
Det sentrale temaet i Political Descartes er politisk ontologi, nærmere bestemt spørsmålet om hvordan Descartes i sin metafysikk legger fundamentet for en «fabel» for borgerskapet, som lar det konstituere seg som en klasse og tilkjempe seg en kulturell og sosial, men ikke nødvendigvis politisk, autonomi. Selve begrepet om «borgerskap som klasse» er (som også oversetterne Matteo Mandarini og Alberto Toscano påpeker i et godt forord) ambivalent for Negri, fordi borgerskapet mangler en identifikatorisk klassebevissthet. For Negri dreier det seg snarere om hvordan en ny samfunnsgruppe tillegger seg en ideologi ut fra de sosiale, økonomiske og politiske nederlagene den utsettes for. Renessansens og humanismens forhåpninger om frihet, som formuleres på bakgrunn av den gryende kapitalismens frammarsj og omveltning på 1400- og 1500-tallet, svekkes ettersom borgerskapet rammes av bondeopprør, religionskriger og økonomisk krise utover på 1600-tallet. Konsekvensene er at borgerskapet atskilles fra makten og må finne seg i at det politiske eneveldet ikke gir det noe politisk spillerom. Hvor kommer så Descartes, den moderne filosofiens grunnlegger, inn i alt dette?
Nostalgi som levd erfaring
Ifølge Negri har Descartes en tosidig rolle: Han både inkarnerer borgerskapets historiske traume og viser vei ut mot den senere konstitusjonen av dets kulturelle, økonomiske og sosiale hegemoni. Descartes evner å gjøre minnet om den ikke-realiserte humanistiske «revolusjonen» produktivt.
I de fire kapitlene i Political Descartes følger Negri Descartes’ biblio-biografiske utvikling med særlig vekt på det bruddet i tenkningen som kommer til syne i Discours de la méthode. Den velkjente kartesianske tvilen blir knyttet til Descartes’ historiske erfaring som medlem av «kjoleadelen» (robinerne). Descartes’ tidlige verk hjemsøkes av en metaforikk som tar med seg renessansens verden inn i den gryende moderniteten («verdens maskin», «fabrikk»). Metaforikken henspeiler på filosofens «Sils Maria-opplevelse» i Ulm i Bayern: «10. November 1619, fylt av entusiasme vil jeg finne fundamentet for en vidunderlig vitenskap [science mirabilis]», skriver han. Descartes’ visjon om en idealvitenskap som kan gripe «verdens store bok», knyttes til treanalogien («hele treet er filosofien, røttene er metafysikken …») som gjenspeiler en slags produktiv værensorden som verken lar seg redusere til barokkens metaforikk eller til utelukkende litterære fortolkninger av verden. Metaforikken avslører værens entydighet (som Descartes senere kommer til å vende seg bort fra) som utgangspunkt for et sammensatt system («it wants A to stand in the same relation to B as C» (s. 29)). Metaforikken er et uttrykk for verden og ikke en analogi, og menneskets fornuft et uttrykk for denne produktive væren som kan høste sannhetens frukter.
For Negri er ikke metaforikken bare knyttet til metodologien Descartes leter etter. Den viser mot et større underliggende erfaringsunivers: «It seems possible to discover in those themes the memory of a humanist experience of the world. This memory has become body and lived experience.» (s. 33) Den levde kroppslige erfaringen fra den nære fortiden driver, ifølge Negri, Descartes til å påta seg det store rekonstruksjonsarbeidet science mirabilis, som for ham innebærer: gjenoppvekke håpet om en ny orden, en ny utopi («bit by bit, it expresses not so much a generic need for security but rather the myth of a new order … » (s. 35)) Gjennom intuisjon, deduksjon, minne og innbildningskraft kan verden gripes. Det som begjæres, er bekreftelsen av å tilhøre verden, en verden som ikke har rom for tvil, skepsis eller dualitet, en verden som kan besittes. Hva får Descartes til å vende seg bort fra umiddelbarheten i dette begjæret, til å hjemsøkes av tvilen og substansdualismen, som hans senere tenkning kretser rundt?
Etter å ha bestått eksamen i juss i 1619 drar Descartes fra Poitiers til Paris, og siden til Holland, Danmark og Tyskland for å erfare «verdens store bok», og han deltar i Trettiårskrigen. Først ti år etter «åpenbaringen» i Ulm slår Descartes seg ned i Holland for å vie seg til filosofien. Det er i dette tidsrommet den kartesianske tvilen begynner å tre fram, først med Traité de la divinité som han jobber med i 1629, og det påfølgende arbeidet med Discours de la méthode. Negri plasserer bruddet i forbindelse med tanken om subjektets umiddelbare mulighet å gripe verden. I et brev til Marin Mersenne avviser Descartes nødvendighet i Guds vilje: «You ask … what necessitated God to create these truths, and I reply he was free to make it not true that all the radii of circle are equal …» (s. 108). Virkelighetens nødvendighet og begripelighet atskilles fra subjektet, som blir satt i en usikker posisjon i en kontingent verden. Descartes søker ikke lenger å klargjøre reglene for fornuftserkjennelse, men lanserer en pragmatisk tilnærming til hvordan verden kan brukes. Dette skiftet i Descartes’ tenkning er ifølge Negri direkte knyttet til den levde erfaring, både Descartes’ egen erfaring av samtiden og «the memory of the revolutionary growth of the bourgeosie» (s. 98).
I årene 1619–22 opplever den kapitalistiske ekspansjonen (i merkantilistisk form, vel å merke) en krise. Den lange veksten i kapitalismen og borgerskapets økonomiske stilling på 1400- og 1500-tallet møter sin første reelle økonomiske krise. Tiden kjennetegnes av bonde- og arbeideropprør, og religionsstrider, som også bidrar til å skape hos borgerskapet «a sense of defeat, by the state of separation in which the new man is forced to live, immersed in the nostalgia for the revolutionary plenitude of humanist and Renaissance development, but caught up in the necessity of the crisis» (s. 115)). Denne økonomiske og sosiale krisen rammer hele borgerskapets visjon om rekonstruksjon av verden i dets bilde. Og eneveldet avskjærer borgerskapet fra en politisk innflytelse. Borgerskapet ser seg nødt til å trekke seg tilbake og gi opp forhåpningene om politisk makt. Det som hadde vært en lykkelig forhåpning om historiens gang, blir lagt i ruiner. Borgerskapet vender seg bort fra håpet og mot sikkerhet, mot å beholde det som har blitt oppnådd.
Det er den samme vending Negri finner i Descartes’ tenkning: «The beginning of the 1630s represents a period of critical retreat into the impossibility of putting forward recontructive hypoteses.» (s. 126) Den direkte relasjonen til kosmos blir problematisk og letingen etter en måte å gjenvinne den blir det sentrale fokuset. Le géni malin, den onde ånden (verdens evne til å forlede), blir ledemotivet. Den selvbiografiske formen til Discours de la méthode – som Negri kaller den sannsynligvis første dannelsesromanen i borgerskapets tenkning og plasserer startpunktet for borgerskapet vel forut for Hegel – tar nettopp opp det problematiske forholdet til den ytre verden «that must be authenticated while through this relationship the problemacity of the subject is sublimated» (s. 156). Gjennom metoden avgrenses subjektet snarere enn den ytre verden. Metoden gir en pragmatisk innfallsvinkel til en verden som ikke lenger kan gripes i sin helhet. Det oppstår dermed, hevder Negri, en spenning hos Descartes mellom to levde erfaringer: fortidens humanistiske forhåpninger og samtidens politiske nederlag.
Fornuftens ideologi
Det faktum at Descartes ikke er en politisk filosof og knapt nok drøfter politiske temaer i sine verker, tolker Negri ut fra spenningen mellom disse to erfaringene. Den samme spenningen blir også av Negri gjort til et historisk trekk ved «borgerskapet som klasse»: Han beskriver det slik: «[A] class forever separated from the capacity to be revolutionary, to possess the world, and stuck in an existence which nevertheless constitutes a perennial, indefinite attempt to regain unity.» (s. 208). Borgerskapets atskillelse fra verden og Descartes’ erfaring av denne atskillelsen danner bakgrunnen for filosofens subjektsfilosofi. Cogito ergo sum overskrider ikke atskillelsen, argumenterer Negri, men gjør den dypere, fordi den blir metafysisk forankret.
I Méditationes sur la philosophie première trenger individualiteten seg på gjennom en stadig refleksjon over hva det vil si å være individ. Problemet om subjektet og individualiteten blir sannhetsterreng, ettersom subjektets sannhet nettopp finnes i atskillelsen fra den ytre verden, der Gud som projeksjonen av perfeksjon angir terrenget: «God declares the existentially determined character of the truth of the I – that is, its separation from the world. … Therefore, the world will become a terrain on which to prove the truth of the I.» (s. 222) Subjektet blir krysningspunktet for essens og eksistens, og selvrefleksjonen i relasjon til eneveldet blir den produktive kjernen for et nytt forhold til verden: «the impossibility of politically possessing the world … is accompanied by the hope … that the productive, social and cultural hegemony of the bourgeois class will find in mediation the capacity to rebuild the world.» (s. 228) I erkjennelsen av politisk impotens skaper borgerskapet sin ideologiske autonomi: «The world has rejected us: but here, in the I who produces himself, the world is thought. Thought today, reconstructed tomorrow.» (s. 248). Men spørsmålet blir: hvordan kan Negri etablere Descartes’ tenkning som en ideologi snarere enn som en epistemologi, eller simpelthen bare som filosofi?
Gjennom cogito’ets definisjon som res cogitans, tenkende eksistens, projiseres Jeg’et på verden, og gjennom viljen gjenvinner det kontroll over relasjonen til den ytre verden. Hos Descartes’ danner, ifølge Negri, vitenskapen denne relasjonen, gjennom «the overflow of the metaphysical intensity of the exaltation of the I» (s. 240). Men den kartesianske vitenskapen er ingen vitenskap i mekanistisk forstand. Den er en fiksjon knyttet til subjektets ytterst reelle atskillelse. Gjennom denne fiksjonen kan en ny verden vise seg. «The fiction is, what today we would call an ideology.» (s. 241) Negri hevder Descartes legger grunnlaget for en fornuftig ideologi som aksepterer situasjonen, og som gjør det beste ut av den gjennom en produktiv fiksjon for «a universal class, but one which does not know how (or is unable) to really ground its own universality, and which is forced into ideology because it has burned, in its first contact with the world, any possibility of real possession» (s. 253).
Det produktive aspektet ved ideologien ligger i realisering: Fiksjon må bli virkelighet. Descartes’ prosjekt blir dermed utover 1640-tallet å søke gjennomslag for sin tenkning som et realiseringsprosjekt, gjennom forskjellige kortvarige og ambivalente allianser og til sist gjennom hans tilknytning til Christinas hoff i Sverige. Borgerskapets atskillelse fra politisk makt er en atskillelse fra muligheten til spontan organisering av dets måte å besitte verden på. Les Principes de la philosophie blir i denne forstand et kall til den borgerlige offentligheten, og en prøve på den kartesianske fornuftige ideologiens kommunikative evner, dens mulighet til å gjøre den fornuftige ideologien eksplisitt gjennom metafysikken. I siste instans blir det ideologiske håpet om å besitte verden et teknologisk håp som følge av subjektets atskillelse fra en ytre verden som dermed framstår som kunstig, men gis mening i sin produktivitet: «If in fact technics, in its indefinite separation and its infinite possibility, constructs an autonomous world … then the world is nevertheless valuable … Its separate value must be sought in the human capacity to produce.» (s. 298) Produksjonsetikken blir, argumenterer Negri, Descartes’ siste forsøk på å få gjenhør for den fornuftige ideologien og dermed forsone seg med minnet om borgerskapets nederlag som urealisert klasse, som over tid kan gjenvinne håpet om å overta verden gjennom ideologisk rekonstruksjon. Metafysikken blir dermed en tydelig metafor for et politisk krav «to reconquer the world for the mode of production, to reconquer the state for society, to reconquer power for the bourgoisie» (s. 315). Det nostalgiske minnet om fortidens framtid lever hos Descartes som en problematisk og produktiv kjerne og som en kroppslig erfaring helt til hans død – og videre gjennom borgerskapets idéhistorie:
It is impossible to read the history of the bourgeois thought, beginning with Descartes, in any other perspective than this one. The relation between ideology and time now mediated by Cartesian reason, will become, little by little, a relation historically dominated by the power of a hegemonic class. The political character of Cartesian thought thus becomes entirely evident, in its development as well as its genesis. (s. 316)
Med Descartes innledes dermed den borgerlige tenkningen, som et ideologisk prosjekt utenfor den politiske makten, der denne klassen forsøker å vinne makt over verden gjennom andre midler enn statsapparatet. Foruten spørsmålet om hvorvidt denne lesningen av Descartes tøyer grensene for en koherent fortolkning av hans verk, reiser Negris lesning to sentrale temaer i forhold til filosofiens politiske dimensjon: minnets (virtualitetens) affektive innvirkning på tenkningens politiske dimensjon (utopi) og filosofi forstått som politisk ontologi.
Fortidens framtid
Descartes’ «fornuftige ideologi» består ifølge Negri av analysen av borgerskapets historiske bevissthet og det mnemoniske innholdet som rettferdiggjør dets eksistens i hans samtid. I etterordet til boka (skrevet i 2004) skriver Negri: «[T]he present and the era in which Descartes’s work was conceived resemble one another. … The bourgeoisie then, and today the global proletariat (the multitude), confront power.» (s. 319–20) Selv om Negri i etterordet heller velger å se en kontinuitet mellom 1960-tallet, da boka ble skrevet, og dagens situasjon for mengden, åpner de 37 årene siden utgivelsen av Descartes politico for en ekstra dimensjon: mengdens uteblivende revolusjon.
Da Negri skrev boka, virket det som et underlig prosjekt (som han skriver i etterordet): «What could a Marxist do with Descartes?» (s. 317) I dag framstår svaret relativt klart. Boka er en arkeologi over kapitalismens korrelat, den borgerlige produksjonsmetafysikken, og samtidig en lesning av et frigjøringsprosjekt som mislyktes, og som ble forvandlet til et dominansprosjekt som de siste århundrene har vist seg å være svært vellykket. Å gripe tak i frigjøringsprosjektet og borgerskapets kamp mot føydalmakten har klare paralleller til og er en politisk slagkraft mot en makt som på slutten av 1960-tallet, og i dag, kunne sidestilles med fortidens føydalmakt. Frihetsprosjektet fra renessansens som hjemsøkte Descartes, henspeiler på en kontinuitet i filosofihistorien og i den politiske historien, som Negri tilsynelatende ønsker å få fram og integrere i filosofihistorien og i den marxistiske kritikken. (Dette prosjektet har for så vidt klare paralleller til Foucaults nylesning av den klassiske liberalismen på slutten av 1970-tallet, der Foucault leser kapitalismens utvikling som et middel, som i kraft av historisk kontingente forhold har blitt til et mål i seg selv.)[3] Spørsmålet om denne kontinuiteten sto i sentrum for debatten rundt utgivelsen i 1970, med filosofen og medlemmet av Det italienske kommunistpartiet (PCI) Massimo Cacciaris kritikk (som gjengis i forordet) av Negris Descartes-lesning. Cacciaris framhevet at Descartes bryter radikalt med renessansens visjoner. Under denne kritikken ligger arbeiderismens sentrale motiv om at det er proletariatet som er historiens drivkraft.
Hvis vi går et par tiår fram i tid, til Negris senere verker og den såkalte «postarbeiderismen», er fortsatt spørsmålet om historiens drivkraft et sentralt tema, men prolatariatet har fått et ekstra navn: mengden (the multitude). I Empire er mengdens situasjon analog med borgerskapets situasjon på Descartes’ tid. Borgerskapet er ikke konstituert som klasse, og gjennom produktiv nostalgi for fortidens framtid (for renessansens humanistiske utopi), kan det aktualiseres som klasse. Beskrivelsen av mengden i Empire er analog i form, men nostalgien har fått en ekstra dimensjon. Det Negri i etterordet til Political Descartes kaller «the appearance of the General Intellect», har ikke bare samme virtuelle karakter som Negris beskrivelse av borgerskapet. Det er i dag også et slags samtidig spøkelse som hjemsøker «det globale proletariatet», hvis man følger Negris tankegang. Mengden er i likhet med borgerskapet på Descartes’ tid atskilt fra politisk makt, samtidig som den oppsto som et opprør mot etterkrigstidens produksjons- og verdiregime: «The refusal of the disciplinary regime and the affirmation of the sphere of non-work became the defining features of a new set of collective practices and a new form of life.»[4] Dette opprøret inngår i rekken av de «bekjempede revolusjoner» som Hardt og Negri (i Empire) beskriver fra og med Descartes’ tid, men særlig dette siste punktet i sitatet ovenfor utgjør det kroppslige minnet som skal gi mengden mulighet til å konstituere seg som politisk subjekt.[5] I så måte er utgivelsen av Political Descartes interessant som en «nostalgisk» utgivelse, med dens tidstypiske marxistiske historielesning.
Den sistnevnte bokas lesning av Descartes er problematisk på grunn av dens analogislutninger, basert på formale likheter mellom Descartes’ tenkning og hans historiske samtid. Og Negri bruker til tider et uavklart ideologibegrep. Som oftest brukes det i klassisk marxistisk forstand som fiktiv eller falsk representasjon av virkeligheten. Tesen i Political Descartes er at det finnes en politisk dimensjon (i etterordet fra 2004 kaller Negri denne dimensjonen for «politisk ontologi») i enhver metafysikk og filosofi. I Political Descartes er denne dimensjonen først og fremst «spøkelsesontologi»: hvordan nostalgien for fortidens framtid hjemsøker tenkningen. Med Spinozas inntog i Negris tenkning med L’anomalie sauvage (fra 1981) endrer Negri sin fortolkning av moderniteten, ved at han plasserer Descartes i begynnelse av en reaksjonær tradisjon som strekker seg videre til Kant og Hegel, mens Spinoza blir en representant for det progressive. Men det som verken behandles i Political Descartes eller i Negris senere verk om mengden, er hvorvidt nostalgien har en nærhet til reaktiviteten: Er nostalgiens kraft et hinder eller en mulighetsbetingelse for politisk tenkning?
Tidligere publisert i Agora nr. 3 2007
Noter
[1] Jacques Derrida, Marx’ spøkelser. Oslo: Pax Forlag 1996, 35.
[2] Jf. «La grammaire politique d’Antonio Negri, avec lui-même», i Les vendredis de la philosophie, France Culture, 2. mars 2007.
[3] Jf. Michel Foucault, «Naissance de la biopolitique», i Dits et écrits, II. Paris: Gallimard 2001, 818–26.
[4] Antonio Negri & Michael Hardt, Empire. Cambridge, Mass.: Harvard University Press 2000, 261.
[5] Paulo Virno gir en god analyse av begrepet om «mengden» og av den «bekjempede revolusjonen» på 1960- og 1970-tallet som bakteppe for mengdens virtuelle eksistens i A Grammar of the Multitude (New York: Semiotext(e) 2004). Se også min anmeldelse av denne boka: «Kapitalens kommunisme», i Agora, nr. 3, 2005.
Omtalt tittel
Andre omtalte titler
