Oppdagelsesreiser i hjernens mytiske utland
«Jeg hater ham, ikke fordi han er tysker, men fordi han er aristokrat», skal Jean Paul Sartre en gang ha uttalt om Ernst Jünger. «Han er et av de reneste mennesker jeg har møtt», hevder don Salvador i Roberto Bolaños Chilensk nokturne. Begge utsagnene vitner om at Jünger var et menneske som kunne gi inntrykk av livsfjern arroganse, og ikke en person man forbandt med lyssky aktiviteter som eterdrikking, hasjspisning og i det hele tatt utprøvning av de fleste hallusinogene, bedøvende, oppkvikkende, smertestillende, personlighetsutvidende og berusende midler naturen og farmasien har kunnet frambringe. Likevel er det et faktum at Jünger gjennom store deler av 1900-tallet og så å si på alle tenkelige måter inntok nettopp slike droger og preparater, noe han grundig har dokumentert i boken Psykonauterna, som første gang utkom på svensk, oversatt av Stig Jonasson, på Bo Cavefors förlag i 1978. Nå foreligger den altså på nytt, utvidet med «Smärre skrifter til Psykonauterna», oversatt av Erik Carlquist.
Ernst Jünger, tysk forfatter, ja, så å si hele Europas og hele 1900-tallets forfatter, var en hensynsløst iakttagende autobiograf som hadde mye å iaktta. Til tross for store strabaser da han som 18-åring vervet seg i Fremmedlegionen, deltagelse i to verdenskriger hvorav han i den første alene ble såret hele 14 ganger, og som nevnt diverse eksperimenter med rusmidler, levde Jünger til han var nesten 103 år gammel, og han var på en rekke områder utstyrt med ekstraordinære evner og egenskaper. Bare det lange livet alene har noe eventyrlig og grensesprengende over seg, og man nærmer seg dette uvanlige mennesket med ærbødighet og forsiktighet. Det var som om han – lik Mannfred Marklund, notisskriveren i flere romaner av Torgny Lindgren – overvant alderdommen, naturlovene og i det hele tatt kjødets skrøpelighet, men slik han kalte sine mest ekstreme erfaringer, og da især ruserfaringer, for Annäherungen, som på norsk ikke helt dekkende kan kalles tilnærminger (ordet tilnærmelse gir helt andre assosiasjoner), i Jüngers betydning bevegelser i nærheten av yttergrensene for all erfaring, ble naturligvis også hans forbløffende utholdenhet på jorden til syvende og sist bare en tilnærming til det evige. Men hvilken tilnærming!
Han hadde for lengst overlevd sine to sønner da han døde i 1998. Han hadde fortsatt sin forfattervirksomhet også i høy alder, han skrev og han reiste, uforferdet og utrøttelig. Han reiste for eksempel til Kuala Lumpur 91 år gammel, fordi stedet visstnok lå spesielt gunstig til for observasjon av Halleys komet, som Jünger da fikk se for andre gang (Halleys komet har som kjent en omløpstid på 76 år, etter å ha kommet til syne i det indre av solsystemet i 1910, vendte den oppskriftsmessig og lydig tilbake i 1986), en opplevelse han skrev en bok om, Zwei Mal Halley, i 1987. Han skrev også en rekke bøker etter fylte 95 år. Hans siste essaysamling, Weisse Nächte, kom ut i 1997, det samme gjorde det avsluttende bindet i dagbokverket Ziebzig verweht, men det var ferdig skrevet fra Jüngers side i 1996, da han var 101 år gammel. Samme år (1996) konverterte han for øvrig i all hemmelighet til katolisismen, skjønt å si at han konverterte er noe misvisende, ettersom han i religiøse spørsmål inntil da hadde blitt betraktet som nihilist. Men et potensial for religion var til stede i hans livsanskuelse, noe også den merkverdige og storslagne boken Psykonauterna viser eksempler på. Det skal jeg komme tilbake til.
I Jüngers begravelse deltok mer enn 2000 mennesker. Blant dignitærene i følget merker jeg meg særlig ministerpresidenten i Baden-Württemberg, utelukkende på grunn av hans fenomenale navn, Erwin Teufel. Man kunne si at Djevelen gikk i Jüngers begravelse, kanskje for å forsikre seg om at mannen virkelig var død?
Psykonauterna er et essay, en essaysamling, en selvbiografi, en kulturhistorie, en øyenvitnebeskrivelse, en loggbok og en reiseskildring fra utvendige, geografiske reiser til, fra og over jordens kontinenter, intellektuelle reiser gjennom verdenshistoriens tidsaldrer, kulturer og vitenskaper, og innvendige reiser til hjernens paradisiske regioner, noen ganger sågar med Helvete som transittland ved utreisen.
Jünger forteller i boken om sine første ruserfaringer, med alkohol, i tenårene, da han var medlem i en slags speiderbevegelse kalt der Wandervogel (løfte om avholdenhet hørte til bevegelsens statutter). Selv om dette ligger 60 år tilbake idet forfatteren skriver det ned, husker han det som skjedde og hendelsens aktører med en klarhet som bare den helt ekstraordinære iakttagelsesevne kan makte, parret med den skarpeste hukommelse. Ikke minst erindrer Jünger selve rusopplevelsens karakter av annerledeshet, noe nytt, en uventet oppdagelse: «Jag hade fått ana en värld, där svaghetstillstånd frigör oanade krafter och sålunda förändrar vår syn. Visserligen en förvrängd värld, men ändå en antydan om en helt annan.»
Han skulle snart få anledning til å oppsøke denne verdenen, og dens tilstøtende nærområder, igjen.
Gjennom omfattende lesning – noe Jünger forteller at en krig gir utmerket anledning til, da soldatens hverdag stort sett består av ørkesløs venting – lærte han under 1. verdenskrig eterdrikking av Maupassant og hasjrøyking av Baudelaire. Thomas de Quinceys (1785-1859) Confessions of an English Opium-Eater ble for Jünger et eksempel til etterfølgelse, senere opplevde han en «bad trip» på kloroform, enda senere holdt han på å dø da han ukritisk åt en stor, seig klump cannabisekstrakt som han skrapte løs fra bunnen i en eske han fant i korridoren på et hotell der han overnattet på en reise sammen med sin mor. Hotellet hadde en gang vært apotek, eskene hadde stått stuet bort i årevis. Tidligere på dagen hadde han spist en såkalt polsk karpe, og etter at han ble alvorlig syk av hasjforgiftning, og hadde løpt omkring i hotellet og skremt de øvrige gjestene opp midt på natten, skyldte han på karpen da en lege spurte ham om han hadde fått i seg noe spesielt. Motgiften mot fiskeforgiftning er, ifølge Jünger, den samme som ved en overdose cannabis, nemlig sterk kaffe. Det visste han ikke da, men kaffen hjalp ham, åpenbart, han ble frisk igjen, og fiskeforgiftningen hans ble en seiglivet anekdote i familien. Etter denne hendelsen var han inaktiv på dopfronten, hva gjelder de tunge tilnærmingene, i ca tretti år, før han blant annet prøvde LSD, noe han gjør grundig rede for.
Det interessante med Jüngers rusbruk, slik den beskrives i Psykonauterna, og slik det lange livet og det omfattende livsverket bekrefter, er at han ikke på noe tidspunkt ble avhengig av noen form for stimuli. Selv om det nok er riktig å si at han en stund, under eterdrikkingen og i en periode da han jevnlig tok opiumdråper, nok ruset seg for å unnslippe hverdagens traurigheter, endret motivasjonen med tiden karakter, og han kom etter hvert til å ruse seg mer sporadisk, og da med utforskning av rusens natur og topografi som formål. I hvert fall var dette gyldig hva de tyngre rusmidlene angikk, og især når det gjaldt tilnærmingene.
Epikureeren nyter tiden, der rusmisbrukeren lider under den. Når det å åpne porten til kunstige paradiser (Baudelaire) blir en nødvendighet, og ikke en interesse, har rusmisbrukeren krysset grensen til en verden han ikke uten videre kan forlate. Selv om Jünger i noen tilfeller gikk farlig langt i sine tilnærminger, sto han åpenbart urokkelig som grensevakt, han tapte ikke seg selv, avga aldri permanent jurisdiksjon til rusmidlene, noe han dessverre ikke gjør noe ordentlig forsøk på å forklare. Han later ikke engang til å ha ment at det er noe merkverdig ved dette, hans evne til å unngå henfallenhet er et fenomen han nok konstaterer, men ikke omfatter med samme interesse som rusmidlenes historie, virkning og kulturelle kontekst. Han nevner at enkelte blir avhengige av et bestemt preparat første gang de forsøker det, men han unnlater å bemerke sin egen immunitet. Man kan naturligvis gi æren for slik motstandskraft til viljestyrken og selvrespekten, men kanskje er det hele et indremedisinsk spørsmål, enkelte mennesker er tilbøyelige til å bli avhengige, andre ikke i det hele tatt, og de i sistnevnte kategori tar lett æren for sin heldige skjebne, og gir dem i første kategori skylden for sin fornedrelse. Slike fallgruver unngår Jünger, men enkelte unntaksmenneskers evne til å danse med drogenes ånder, og likevel unnslippe deres favntak, hadde fortjent behandling, på lik linje med de nesten uendelig mange andre mer eller mindre relevante emnene boken behandler. Det han sier i sakens anledning, er at tre tilnærminger rekker for et menneskeliv. Men hans «uavhengighet» av de lettere drogene er for meg mer påfallende enn måteholdet ved bruken av de tyngre.
Jünger nevner nikotin blant de droger som gir sjelen et løft, han sier at tobakken er en av de store gaver Amerika har gitt Europa, men selv om han verdsatte tobakken, ser det ikke ut til at han selv utviklet noen røykevane, eller -uvane. Kanskje han var som Hamsun, som en dag bestemte seg for å slutte, og som senere bestemte seg for å avslutte totalavholdet (fra tobakk), han ville på den ene siden ikke bli avhengig av å røyke, men på den andre siden heller ikke være avhengig av ikke å røyke. Avhengigheten er altså kløvet som ormens tunge, dens dikotomi er synlig i det personlige mikrokosmos som den enkeltes ambivalens, og i det sosiale makrokosmos som samfunnets bipolare rusanskuelse, for eksempel i Sandemoses Jante, der én leir danset rundt den fulle flasken og en annen rundt den tomme.
Jünger viser i Psykonauterna hvordan det er mulig å velge en tredje vei, som oppdagelsesreisende innover i hjernens mytiske og mystiske landskaper. Her påpeker han for øvrig en ulikhet mellom den vestlige og den østlige anskuelsen: Menneskets flukt i Vesten skjer utover, man reiser bort, idet man later til å tro at det er et bestemt sted man ønsker å unnfly. Den orientalske filosofien er motsatt. Siden det er seg selv man ønsker å komme bort fra, eller den utgaven av seg selv man ikke kan forsone seg med, og især ikke denne utgavens interaksjon med omgivelsene, må flukten foregå innover. Man låser døren, røyker sin opiumspipe og reiser introspektivt gjennom fremmede og merkverdige landskaper, drømmens vasallstater og lydriker, der menneskene, etter enkeltes mening, lever som guder. Dette er en erfaring jeg ikke umiddelbart kjenner meg igjen i, men det skyldes kanskje gudsbegrepet. Min personlige guddommelighet i mine egne drømmer er i alle fall av en svært underordnet karakter, jeg er en elendig gud i drømme. Kanskje jeg kunne ha gjort en bedre figur i disse andre rikene Jünger nevner, men jeg har ikke mot til å foreta den slags reiser, selv om han fullførte dem med alle sanser i behold, slik at man kanskje skulle tro det ikke var så farlig. Jünger er rett og slett for lite representativ i sin eventyrlige gestalt, sin ranke styrke og sin fryktløshet, til å representere meg i sine psykonautiske anstrengelser. Jüngers oppdagelse kan derfor bare gjengis i ord, ikke gjenoppdages, i hvert fall ikke uten betydelig risiko for gjenoppdageren.
Den sikre inndelingen i orientalsk og oksidentalsk er for øvrig et eksempel på det jeg mener Jüngers latente religiøsitet kan identifiseres ved. Tross all sin imponerende klarhet, sine veldige kunnskaper og sin uovertrufne iakttagelsesevne, er Jünger til syvende og sist likevel en troende. Hans kildekritikk er til tider fraværende: passer myten om en gjenstand, en hendelse, et folkeferd inn i det mønsteret han ønsker å påvise, bruker han denne myten umiddelbart. Eksemplene på kollektive dommer, skråsikre stereotypier og fullt aksepterte legender er legio og forbløffende. Han stiller seg bl.a. aldri tvilende til påstander om synskhet eller spådomskunst, tvert imot later han til å betrakte slike fenomener som verifiserte kjensgjerninger. Etter diverse kvasivitenskapelige betraktninger om «ormen», som om det bare eksisterer én, og ved et grundig planlagt ruseksperiment med sopp, skriver han slik om soppene i det store og hele: «Svamparne medvärkar på ett särskilt sätt i födelse- och förgängelsesprocessen. De är närmare jorden än de gröna växterna, precis som ormen är närmare marken än de andre djuren. Hos både svampar och ormar är kroppen inte så differentierad; foten dominerar. Därfor är de också rikare på läkande och dödliga krafter – och på hemligheter.»
Religionen ligger nær når forfatteren slik forveksler livsformenes, gjenstandenes og fenomenenes egenskaper med deres symbolverdi hos fortolkerne av deres eksistens, og Jünger fraviker empirien og gir seg mystisismen i vold uten nevneverdig intellektuell motstand. For denne leseren går forfatterens autoritet som etterrettelig kunnskapsformidler tapt i slike passasjer, men fantasien, sanseligheten og språkbeherskelsen løfter også disse delene av teksten opp fra trivialitetene og tilfører dem en sjarm det er vanskelig å ignorere. I tillegg til sin essayistiske virksomhet var da Jünger også dikter og romanforfatter, altså kunstner. Kunst uten naivitet degenererer til innholdsfortegnelser og bruksanvisninger, kunstnerens naivitet er like tilgivelig som den er nødvendig. Jünger bevilger seg altså her og der en pause i sakprosaen og blir dikter. Det er uproblematisk. Hvorvidt han var oppmerksom på disse pausene selv, framgår imidlertid ikke av teksten. Det er noe mer kinkig.
Når Jünger ikke overtar andres formodninger som om de var fakta, eller deres vitneutsagn som eksakt vitenskap, har han et kulturhistorisk overblikk, en sanselig iakttagelsesevne og et potent og plastisk språk som lyser og forklarer på et vis som gjør teksten uforglemmelig, lærerik og inspirerende, ikke minst i kraft av dens dype menneskekunnskap og empatisk teft. Da han som skolegutt fikk overvære en rettssak for første gang, merket han seg hvordan den tiltalte, en notorisk kriminell i sekstiårene, skammet seg over sitt eget rulleblad. Mer enn femti år senere, erindrer og kommenterer Jünger opplevelsen slik: «Ett långt register rullades upp: ett snatteri, redan under hans lärlingstid, föskingring, bedrägeri och åter bedrägeri i många fall som liknade varandra och som också givit samma resultat. Mannen hade tillbringat största delen av sitt liv bakom galler. I början av rättegången hade han sett ut som en av dessa tjänstemän som man kommer i kontakt med på kontor och banker. Uppenbarligen hade han alltid ingivit förtroende; annars skulle inte brottet ha kunnat upprepas så ofta. När uppläsningen började, förändrades hans ansikte. Det miste sitt uttryck, som om det hade berövats sin karaktär, och det bleknade. Viljan att försvara sig, som hade avspeglat sig i andletsdragen, dog bort. Huvudet sjönk ned mot bröstet. Atmosfären i rättssalen blev fientlig:«Du är alltså av den ullen.» Domen var klar innan den formulerats. Här skulle jag för första gången få uppleva hur människan konfronteras med sin karma; det är nesten som yttersta domen. I spegeln dyker ödesansiktet upp bakom vardagsansiktet. «Så måste du vara, dig själv kan du inte undfly.» Människan kan trotsa döden men inte sin egen bild. Därför kan man förstå att den överbevisade mördaren bedyrar sin oskuld ännu på schavotten – här vill han inte längre rädda sitt huvud. Det är en av de saker som vittnar om en transcendent instinkt.»
Av nålevende forfattere kjenner jeg bare den samme renheten fra Torgny Lindgrens skrifter. I en novelle lar han en forfatter si: «Människan sjunker. Hon kommer aldrig mer att nå upp til litteraturns nivå.»
Selv om jeg står fjernt fra Ernst Jüngers livsanskuelse og personlighet, nøler jeg ikke med å karakterisere ham som et unntak fra den fiktive forfatterens tese i Lindgrens tekst. Ernst Jünger nådde opp til litteraturens nivå såvel i sitt eget liv som i sine skrifter, ikke minst i Psykonauterna, der han briljerer både som etterrettelig kulturessayist med innsikt i alt fra blotets plass i norrøn mytologi til revolusjonens tilhørighet i suksesjonsrekken den ønsker å omstyrte, og som alminnelighetens utsending i det eksotiske, en moderne Marco Polo som vendte hjem fra ekskursjoner i hjernens indre Asia.
Psykonauterna, på sitt beste samtidig europeisk i sin empiri og asiatisk i utstrekning, anbefales, men ikke nødvendigvis som rettlinjet lesning. Boken kan utforskes slik man bruker et atlas, den bør være for hånden i lang tid, som et standardverk å konsultere når ruserfaringer skal plasseres i en sosial eller historisk kontekst.
