Suget ovenfra
//// Du Mußt dein Leben ändern – Über Anthropotechnik
Peter Sloterdijk – professor ved Staatliche Hochschule für Gestaltung Karlsruhe og i en årrekke programleder for tv-programmet Im Glashaus: Der philosophische Quartett sammen med Rüdiger Safranski – nyter stor popularitet både som formidler og forfatter. Gjennombruddsverket Kritik der zynischen Vernunft (1983) er den bestselgende filosofiske boken i Tyskland de siste femti år, og hans siste storverk Du mußt dein Leben ändern har også rukket å få bestselgerstatus. Boken kan langt på vei stå som en sammenfatning av Sloterdijks filosofiske perspektiver, og dermed også som en introduksjon for den uinnvidde.
Du mußt dein Leben ändern er en bredt anlagt undersøkelse av menneskets evne til selvovervinnelse, selvtukt, selvforbedring og selvutvikling. Den favner «bønder, arbeidere, krigere, skribenter, yogier, atleter, talere, sirkusartister, sangere, lærde, instrumentvirtuoser og modeller». Boken jevnfører kunst, teknologi, religion, ortopedi, språkbruk, idrett, terapi, pedagogikk, og befatter seg med Cioran, Wittgenstein, L. Ron Hubbard, St. Ignatius, Heraklit, Kafka og Bourdieu, for å nevne noen. Sloterdijk unner seg både utførlig eksemplifisering og sveipende generaliseringer – alt mens han aktiverer vokabularet fra tidligere arbeider og samtidig avklarer forholdet til andre faglige perspektiver. Sloterdijk fraskriver seg ansvar for å forholde seg deskriptivt til materialet, og lar seg definitivt rive med av problemstilingen. Selv om boken er full av bombastiske spissformuleringer har han så mye på hjertet at hans egentlige normative ståsted kan være vanskelig å få grep på. Dette er ikke nødvendigvis noen svakhet, i og med at leseren da kan gå inn i hans eget tankelandskap og komme ut på et annet sted enn han selv gjør. Men det gjør boken vanskelig å sammenfatte og krevende å ta stilling til. Det følgende er kun et forsøk på å rekonstruere noen hovedargumenter i boken med et sideblikk til Sloterdijks premisser, slik de finnes i hans tidligere bøker, samt i hans egen dialog med Nietzsche, Heidegger og Foucault.
Som antydet av tittelen Du mußt dein Leben ändern, tar Sloterdijk utgangspunkt i intuitive, absolutte imperativer. Imperativene er som en indre stemme, en invitasjon til målrettet besinnelse. Med utgangspunkt i dette imperativet utforskes menneskets evne oppadstigende drift mot det sjeldne, eksepsjonelle og forbløffende. Denne tematikken, som jo lyder både idealistisk og høytsvevende, balanseres mot bokens kjølig-kyniske undertittel Über Anthropotechnik, som antyder en instrumentell og objektiverende omgang med det menneskelige. Et tilbakeblikk til Sloterdijks gjennombruddsbok, Kritik der zynischen Vernunft, gir kontekst til denne motsetningen mellom idealisme og kynisme. Mennesket slites her mellom moralens perfeksjonistiske fordringer og overlevelsesdriftens uedle egennytte. Sloterdijks videreføring av den Frankfurterskolens kritiske teori kan sees som drevet av et dypt ønske om at teorien skal brynes mot praksis, at filosofien skal forenes med levd liv. Foreningen av liv og lære er imidlertid dypt frustrert. Altfor ofte stiller en moralsk-metafysisk idealisme så høye krav at den blir livsfjern og hyklersk, blind for det praktiske livets kompromisser, for kroppens og overlevelsesinteressens amoralske krav og amoralske kløkt. Denne motsetningen danner hos Sloterdijk utgangspunkt for en gjenlesning av kulturhistorien og samtiden der spenningen mellom høyt og lavt blir stående som et konstant ubehag. De som vil legemliggjøre idealismen ender gjerne opp som «herrecynikere» som halvhjertet skjuler sin nakne egoisme bak moralens bannere. De egentlige kynikere, med hundefilosofen Diogenes som stamfar, blir evige frekke underdogs, hjemløse og illusjonsløse kritikere av en uredelig samfunnsorden. Men gitt herrecynikerens «opplyste falske bevissthet» vil det se ut som den falske idealismen eller ideologien ikke lenger kan avsløres, fordi den allerede har gjennomskuet seg selv. Dermed havarerer kritikeren i naiv maktesløshet og falskheten fortsetter å fungere nettopp fordi alle vet at den er der. Underdogkynikeren kan ikke annet eller mer enn å trassig holde seg utenfor med sinte bjeff og spise rester, mens flerparten lever velnært videre i et korrupt kalas, om enn med en uggen følelse i magen.
Gitt at behovet for dyptskuende kritikk faktisk er prekært i vår tid, tematiserer Sloterdijk samtidens vestlige samfunn som bestående av en majoritet som holder showet i gang med dansing og fråtsing på vulkankanten, mens en minoritet av ikke-deltagende subkulturer ser ned i vulkanen, men er for svimle til å handle, for skrekkslagne til å danse og helt berøvet sin sunne appetitt. Sloterdijks Kritikk av den kyniske fornuft målbærer et ønske om å gi kritikken tilbake en munter og spotsk brodd, å gjøre sannheten til noe stimulerende snarere enn en kilde til melankoli eller lammende fortvilelse. Det er dette prosjektet, langt på vei nietzschiansk, på å forbinde kulturkritikk og vitalisme som videreføres i Du mußt dein Leben ändern.
ALT ER PRAKSIS
Omtalt tittel
