Jeg uttaler meg feilaktig om årstidene eller De små epistlene som fikk den storslagne tittelen Det gylne skinnet

I sin nye diktsamling går Rune Christiansen i dialog med verdenshistorien, filmhistorien, mytologien og fortellingene fra Bibelen, men han får også de små tingene i tale og viser oss gleden over alle tings nærvær.   

Løvet stilner, og i et høstlig øyeblikk er mors navn svalt. November redegjør for sine bestanddeler på samme vis som slipesteinen på gården i mors unge liv redegjorde for sine enkle gjøremål – minnet om den er gjennomsiktig og temmelig absurd nå. Men i dette diktet er mor i sin barndom, og ved et jordras studerer hun et underjordisk rike – der summer det, der arbeider vepsen uopphørlig, der er hun fylt med nåde selv når dagen slukkes.

Det er åtte år siden Rune Christiansen utga sin forrige diktsamling, Jeg har tenkt meg til de elysiske sletter. I mellomtiden har han utgitt to kritikerroste romaner, Ensomheten i Lydia Ernemans liv og Fanny og mysteriet i den sørgende skogen.

Rune Christiansens diktning er utpreget intertekstuell, han snakker med verdenslitteraturen og filmhistorien, med mytologien, med bibelfortellingene. Her er Jason og argonautene, her er Gud bak sin himmelske dør; her er Grundtvig og von Dalin, her er Gunnar Ekelöf, Robert Bresson og Hiroshi Shimizu. Men like mye får han de små, kravløse tingene i tale, insektene, tjærepapiret, klesklypene som dupper i en plastbøtte fylt med regnvann, uanselige, men langt fra ubetydelige. Her er gleden over alle tings nærvær; samtidig er døden til stede som et skyggefullt faktum, eller like mye: et gyllent skinn.

Rune Christiansen (f. 1963) debuterte i 1986 med diktsamlingen Hvor toget forlater havet. Han har siden utgitt en lang rekke romaner og flere diktsamlinger, og han har mottatt mange priser, bl.a. Brageprisen, Doblougprisen og Gyldendalprisen.