Filosofiens frihet

Kant var i flere år plaget av en streng sensurpolitikk fra myndighetene i Berlin. I dette sene skriftet, Filosofiens frihet fra 1798, slår han hardt tilbake. Han tar opp situasjonen på universitetene og forsvarer særlig det filosofiske fakultet. I sitt daglige virke må teologene underkaste seg kirken, mener han. Liksom juristene må underkaste seg loven og medisinerne helsemyndighetene. De må kunne diskutere fritt med andre lærde, men er begrenset i sin yrkesutøvelse. Filosofene på sin side er alltid bare forpliktet overfor én ting: fornuften, og dermed sannheten. Det ligger i filosofiens natur at den må innrømmes full tankefrihet, være fri til å underlegge alle våre overbevisninger en kritisk undersøkelse.

Oversatt av Øystein Skar. Med innledning av Lars Fr. H. Svendsen. 

Immanuel Kant (1724–1804) levde hele sitt liv i den østprøyssiske handels- og universitetsbyen Königsberg, dagens Kaliningrad. I 1770 ble han professor i filosofi. Kants hovedverk, Kritikk av den rene fornuft, ble utgitt i 1781. I 1785 publiserte han en liten bok om moralfilosofi, Grunnleggingen av moralens metafysikk, og disse tankene ble videreutviklet i Kritikk av den praktiske fornuft. I 1790 kom den siste av de tre kritikkene, Kritikk av dømmekraften, som var et forsøk på å forene de to første, og som dessuten tok for seg estetikk og teologi.