I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv

Storebror ser deg

Konsentrert poetisk, dirrende ubehagelig skildring av livet bak jernteppet fra nobelprisvinner Herta Müller.

«Jeg liker ikke å skrive, for det som blir skrevet, kan bli funnet, men jeg må.»

Så sier hovedpersonen i Herta Müllers I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv, og sånn er livet i denne sterke, urovekkende romanen fra Romania under den kalde krigen: Ord er livsnødvendige, men farlige. Man må passe seg for hva man skriver, hva man sier, hva man tenker.

Vold forkledd som kjærtegn

En ung kvinne sitter på trikken, på vei til avhør hos major Albu. Hver gang de møtes kysser han henne på hånden, samtidig som han klemmer neglene hennes hardt sammen til hun nesten må skrike. I denne voldshandlingen forkledd som et innsmigrende kjærtegn kapsler Müller inn romanens gjennomgangstema: makten er overalt. Overvåkningsapparatet består ikke bare av ansatte, kontorer og utstyr, men gjennomsyrer hele tilværelsen – tanker, følelser, minner.

Bruddstykker

Mens trikken snegler seg gjennom byen og mens passasjerer stiger på og av, flimrer bruddstykker fra den unge kvinnens fortid gjennom bevisstheten. Scener fra fabrikkhverdag og fest, fra landsbyoppvekst og voksenliv i byen. Glimt av forhold til andre mennesker: det havarerte ekteskapet med «parfymekommunistens» sønn. Vennskapet med den promiskuøse Lilli. Den merkelige, halvveis seksualiserte kjærligheten til faren. Og Paul – fordrukne Paul, som hun likevel kunne være så lykkelig med. Både scenene fra trikken og fra hukommelsen er skildret med et intenst, underliggende ubehag. Selv de mest hverdagslige begivenheter sitrer av uhygge, som om et løfte om vold, makt og tvang hele tiden venter rundt neste hjørne.

Nobelprisen

Da Herta Müller ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 2009, fremhevet Svenska Akademien hennes særegne kombinasjon av poesiens konsentrasjon og prosaens åpenhjertighet. I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv viser tydelig hva de mente. Språket er mettet, blikket er skarpt, og øyet er tørt – her er ingen hulkende sentimentalitet, bare sjelden skrivekunst fra en skjult verden.

«Müller er en fabelaktig metaforist» Erle Marie Sørheim, Dagbladet

«Mesterkloa til Müller er skarp som alltid» Sindre Hovdenakk, VG (terningkast fem)

«Herta Müllers bøker leser en ikke for førnøyelsens skyld. Likevel kjennes det livsnødvendig.» Liv Riiser, Vårt Land

«Herta Müller, som vant nobelprisen i 2009, blir ofte berømmet for sitt billedrike språk. I I dag ville jeg helst ikke ha møtt meg selv viser hun hvordan hun evner å kontrollere dette språket, slik at det, på tross av det fragmentariske, blir et konsistent uttrykk for en troverdig personlighet.» Frode Helmich Pedersen, Bergens Tidende

«Müller har skrevet en roman der maktregimets skrekkvelde har sneket seg inn i kjernen av tilværelsen, i søvnen, i hukommelsen, i blikket, og tatt individet i besittelse til det helst vil slippe unna sitt eget selv. [...] Kjell Olaf Jensen, etter min mening landets beste oversetter, har igjen begått en bragd av et arbeid, nobelprisvinneren Müller verdig.» Elisabeth Skifjeld, Telemarksavisa (terningkast fem)