Pustegynge

Mot slutten av den andre verdenskrig ble alle etniske tyskere i Romania deportert til sovjetiske arbeidsleire. Dette historiske faktum danner utgangspunktet for Nobelprisvinner Herta Müllers siste roman.

Romanen handler om den unge homofile mannen Leo, som 17 år gammel blir sendt til Sovjet, og som seksti år senere beretter om sine fem år som tvangsarbeider. I leiren fortæres hans av sulten både innvendig og utvendig, og støvet, sementen og kullet som omgir fangene, blir nesten selv karakterer i denne historien.
 
Romanen forteller en historie som er lite kjent, ikke minst fordi de overlevende ikke hadde anledning til å snakke om det som hadde hendt, da de kom tilbake til et kommunistisk Romania.

Men det som likevel skiller boken ut, er måten Herta Müller levendeliggjør fangenes erfaringer gjennom sitt fortettede poetiske språk, som gir leseren et ganske annet blikk på redslene i en arbeidsleir enn de vi kjenner fra andre beretninger. Pustegynge er blitt et dypt rørende verk, tett forankret i europeisk historie, der språkets mørke makt blir belyst gjennom en særegen form for poetisk realisme.
 
Som alltid i Herta Müllers litteratur spiller også hennes egen historie en sentral rolle i romanen. Hennes mor var blant dem som ble deportert den gangen, i januar 1945. I tillegg er den unge mannen i fortellingen basert på historien til lyrikeren og den tidligere fangen Oskar Pastior, som det egentlig var meningen hun skulle skrive boken sammen med, men som døde plutselig i 2006.