Samlede verker bind VII

Filebos, oversatt av Håvard Løkke
Hva slags type liv er det beste? Hva vil det si å være lykkelig? Er det nytelsene som gjør oss lykkelige, og bør vi derfor strebe etter det som føles godt og behagelig i nuet? Eller er lykke å kunne dyrke våre rasjonelle evner – eller kanskje en kombinasjon av disse to? I denne dialogen diskuterer Filebos, Sokrates og Protark hvordan livet best skal leves. Det er selve sjelstilstanden som er gjenstanden for undersøkelsen i Filebos, et tema som ikke oppstår i noe filosofisk vakuum, men som er heftig diskutert av såvel andre filosofer som samtidens diktere. Striden mellom nytelse og fornuft, mellom de rasjonelle og irrasjonelle kreftene i mennesket lar seg imidlertid uten videre løses, selv ikke for fornuftsdyrkeren Sokrates. I Filebos later han faktisk til å mene at teoretisk fornuft kommer til kort på to ulike måter. For det første gir han uttrykk for at våre rasjonelle evner er såpass begrensede at vi ikke kan vite nøyaktig hva det gode er. Samtidig kommer det frem at Platon/Sokrates mener at den kunnskap vi måtte ha, f.eks. om «selve rettferdigheten … og alt det som er», er av liten nytte for å oppnå et godt liv hvis vi ikke også har kjennskap til mer hverdagslige forhold; mennesket trenger mao. en rekke andre kunnskaper av mindre vitenskapelig nøyaktig art for at «våre liv skal være noe som helst liv»... (Kilde: Håvard Løkkes innledning til Filebos)


KRATYLOS, oversatt av Mette Heuch Berg
Hvorfor heter noe det det gjør, og med hvilken rett? Kunne det ikke hete noe annet? Er navnet naturgitt, det vil si: Finnes det en naturlig forbindelse mellom navn og ting/person, eller er bruk og overenskomst opphav til navnet? Diskusjonen om navns riktighet griper fatt i den sentrale diskusjonen i Platons samtid – selve motsetningen mellom nomos og fysis, det fastsatte og det naturlige. I dialogen Kratylos er det ikke bare språkets opprinnelse som er gjenstand for undersøkelse; her finner vi også forestillingen om navnet som tegn (laget av bokstaver og stavelser og en debatt rundt språkets vesen – hvordan språket fungerer når man skal betegne virkeligheten. Kratylos, som langt på vei består av etymologiske analyser og den fysiognomiske lydanalyser, handler altså om forholdet mellom språk og erkjennelse. I ytterst konsekvens ikke bare navnenes riktighet, men også ordenes eller setningens sannhet er gjenstand for undersøkelse i denne dialogen. (Kilde: Mette Heuch Bergs innledning til Kratylos )


TIMAIOS, oversatt av Jens Braarvig
Timaios er Platons store visjon av mennesket og dets åndsliv, dets samfunnsliv og dets plass i universet. Samtidig er dette et verk om universets skapelse, tilblivelse og utvikling. Timaios gir oss et innblikk i den imponerende bred kunnskapshorisont som grekerne i klassisk tid beveget seg innenfor, og representerer tidens vitenskapelige tradisjoner slik de ble kultivert innenfor de forskjellige filosofiskoler i hele det greske kulturområdet. Den kunnskapstradisjon som Timaios formidler er likevel av en ganske annen art når det gjelder synet på altets opprinnelse enn det eldre førvitenskapelige verdenssyn representerer. Universet er ikke lenger befolket av personlige guddommer som manipulerer og truer mennesket; her blir det derimot betraktet som et levende hele som på matematisk og harmonisk vis virker i samspillet mellom det vakre og det gode. Mennesket er ikke lenger ulykkelig offer, men selv en skapning hvis indre (dvs. tenkning, ånd og intelligens) er guddommelig. Dialogen Timaios kom dessuten til å bli retningsgivende for utformingen av den vestlige kultur vitenskapssyn. Her blir for første gang et lovmessig virkende univers fremstilt som et hele; er finnes for første gang et systematisk forsøk på å forstå altet etter kvantifiserbare størrelser og bevegelser. Samtidig: I Timaios møtes det mekanistisk forståtte universet tanken om én skapende kraft, representert i demiurgen, eller Gud. Timaois skulle mao. få stor betydning både for både vitenskap og trosspørmål i ettertiden. Det gudsbildet som fremstilles i Timaios er overraskende likt den teologi som utviklet seg 600 år senere, nemlig det jødiske monoteistiske gudsbilde som ble spredd gjennom kristendommens utbredelse og aksept i antikkens verden. (Kilde: Jens Braarvigs innledning til Timaios og Kritias)


KRITIAS, oversatt av Jens Braarvig
Kritias, som vanligvis behandles som en frittstående dialog, fortsetter umiddelbart etter Timaios’ beskrivelse av skapelsen av universet. Platons – eller Kritias’ anliggende er her, med utgangspunkt i fortellingene om Athen og Atlantis, å vise hvordan kulturen går til grunne, hvordan de ideelle samfunn eksisterte i gammel tid. Her blir forestillingene om det ideelle samfunn projisert tilbake i tiden, ikke frem i et utopia, slik vi har sett i andre kulturer. Men fremfor alt er dialogene uttrykk for ønsket om å vise hvordan Athen også i gammel tid var byen som hadde det naturlige lederskap i den greske verden. I kampen mot Atlantis (som for øvrig ikke er nevnt i andre kjente samtidige kilder) også i gammel tid var byen som hadde det naturlige lederskap i den greske verden. I kampen mot Atlantis, som vi dessverre ikke får høre om fordi Kritias avslutter som et ufullendt verk, er det athenerne som redder verden fra et tyrannisk atlantisk herredømme. Atlantidene var riktignok også rettskafne og hersket over et velordnet samfunn ingen før hadde sett maken til, men begjæret etter makt, gull og egne ambisjoner fikk skjebnesvangre konsekvenser. Kilde: Jens Braarvigs innledning til Timaios og Kritias)