Gjesteredaktør Kari Jegerstedt

Et halvt år i Sør-Afrika har overbevist meg om at å avskrive kommunismen som en u-gjennomførbar utopi, vitner om en grenseløs arroganse. Problemet er bare det, at alle tidligere forsøk på å innføre kommunisme har endt i terror og diktatur. Badiou har viet sitt virke til å redde ideen om kommunismen, både fra liberalismen og fra den totalitære tenkningen. The Century føyer seg inn i dette prosjektet, men er annerledes enn de «tunge» filosofiske verkene hans, både ved at den er en slags historiebok og ved at den bygger på en serie foredrag Badiou holdt ved Collège International de Philosophie, i perioden 1998-2001. Her nærmer Badiou seg det tjuende århundrets tenkning om seg selv gjennom de aktørene som levde og tenkte i dette terrorens og revolusjonenes hundreår: Osip Mandelstam, Berthold Brecht, André Breton, Paul Celan, Fernando Pessoa, Martin Heidegger, Luigi Pirandello og Mao Tsetung, for å nevne noen. Samtidig løfter han fram den radikale humanismen (Sartre) og den radikale anti-humanismen (Foucault) som alternativer til den formen for «animal humanism» som han hevder råder ved begynnelsen av det tjueførste århundret, en humanisme der mennesket er redusert til en art, karakterisert ved lidelsen, uten et prosjekt og derfor også uten noen egentlig framtid.

Denne boka er et must-read. Fanon har inspirert motstandsaktivister over hele verden: Steve Biko, Malcolm X, Che Guevara. Jordens fordømte regnes som hans hovedverk og er en bitende kritikk av imperialismens destruktive virkninger – mentalt, kulturelt, materielt – og et forsvar for nødvendigheten av å møte kolonialismens vold med revolusjonær vold. Den glødende konklusjonen oppfordrer til kamp for friheten, til å kaste av seg det europeiske åket, «dette Europa som aldri holder opp med å tale om mennesket, men likevel massakrerer det ved ethvert gatehjørne, i alle verdens hjørner» – og kan i dag like gjerne være en oppfordring til «oss», «europeerne»: «Come, comrades, the European game is finally over, we must look for something else.»

Gayatri Spivak – feminist, marxist, dekonstruksjonist og en skarp kritiker av alle former for imperialisme – er en litteraturviter etter mitt hjerte. Prosjektet i Death of a Discipline fanges opp av Spivaks oppgitte utbrudd i sin tale etter 9/11 (publisert i boundary 2, 2004): «I am utterly appalled by conservative young colleagues who insist with amazing insularity on teaching 'only literary skills' – what are they? – because the students arrive untrained; as the world breaks around them.» Likevel, Death of a Discipline er framfor noe et forsvar for imaginasjonens kraft, og et forsvar for den nitide, litteraturvitenskapelige nærlesningen. Det er Spivaks håp at denne lesemåten skal kunne virke som en kraft mot globaliseringen, mot den tenkningen som reduserer alt til det samme i profittens tjeneste. Men det krever at litteraturvitenskapen begynner å se ut over sin egen, vestlige institusjonelle forankring. Et godt sted å begynne, er å lære seg språket til en av befolkningsgruppene i det globale sør.

Dikteren og performance-artisten Rampolokeng er en litterær opprører. Inspirert av Aimé Césaire og Fanon, og dypt skuffet over ANCs svik mot sine revolusjonære idealer, går han til frontalangrep på alt og alle – inkludert det engelske språket, som ikke er hans morsmål, men som han behersker med ekstrem teft for lydlige resonanser og semantiske brudd. Han spytter ut ordene som om det var et maskingevær, og ikke språket, han holdt i munnen. Metaforen er ikke tilfeldig valgt; Rampolokeng er en mann med respekt for ORDET: «People talk about wordplay. I don't play with it ... its one of the most powerful weapons in the world.» Personlig liker jeg nok de tidlige diktsamlingene best, spesielt debutsamlingen Horns for Hondo. Disse er ikke mulig å få tak i lenger. Men Whiteheart er ingen dårlig erstatning. I denne romanen? sjølbiografien? skildrer Rampolokeng en oppvekst i 70-åras voldelige Soweto:
«alienation resides here. schizophrenia where dream & reality walk down the street sit at bar table together get drunk & mouth platitudes in the truth that be. (...) where's the next generation? not on the path of moral aid. they stand hearts' hands outstretched to the i.m.f. & store their souls in the world bank. they drag their hearts on spiritual crutches artificial legs stumps of amputated limbs trembling in the laughing wind to their little corners of the nation. orgasm-inducing. the talk of crucified death believers. spare me 'grace on the crusade' it's all a thief of life.»

Denne boka er en perle, ja, faktisk en aldri så liten sensasjon: en protofeministisk roman/essay/kvasibiografi skrevet av en mann som er dønn ærlig i behandlinga av sitt eget begjær etter å gjenforenes med Kvinna, Mor Afrika, og bli møtt med åpne armer (og bein) etter mange år i eksil. Eksilet, inkludert den interne fordrivinga, fengsling og isolasjon, er et stort og mørkt kapittel i det moderne Sør-Afrikas historie. Ndebele skriver denne historia fra perspektivet til de kvinnene som ventet, og som kanskje aldri fikk tilbake sine menn – eller som bare fikk dem tilbake etter at det var altfor seint. Boka iscenesetter et møte mellom fire fiktive ventende kvinner og den ventende kvinna framfor noen, hele nasjonens Ventende mor: Winnie Mandela. Tatt i betraktning den kontroversielle skikkelsen Winnie Mandela har blitt, er dette – mildt sagt – et modig grep.

Overbevisende, intelligent, forførende. Wicomb blir gjerne løftet fram som en av de virkelig store stemmene i sør-afrikansk litteratur, på linje med Nadine Gordimer og J.M. Coetzee. Og det er ikke uten grunn. I David's Story bearbeider hun et gammelt freudiansk tema, «the return of the repressed». Midt i gledesrusen etter frigjøringa av Nelson Mandela, setter ANC-aktivisten David seg fore å undersøke sin egen fortid. Dette får ikke bare fatale konsekvenser for ham, historia om David iscenesetter også det nye Sør-Afrikas historiske, ideologiske og politiske dilemmaer/begrensninger. Wicomb gir en overraskende ny vri til «kjente» størrelser som representasjon, nasjonsbygging, kulturelt minne, den kvinnelige kroppen og etnisk identifikasjon. En komplekst fortalt roman som det er verdt å lese mange ganger.

Angela Carter er en av de desidert mest spennende og utfordrende britiske etterkrigsforfatterne (det sier jeg uten å blunke) og The Infernal Desire Machines of Dr. Hoffmann (fra 1972) er hennes beste bok. I denne parodisk-allegoriske fortellinga om den store krigen mellom realitetsprinsippet og lystprinsippet, får Carters burleske, og til tider temmelig perverse fantasi fritt utløp. Boka er en sann svir for lattermusklene. Samtidig er den en original og dypsindig refleksjon over forholdet mellom imperialisme, seksualitet og litteratur og foregriper seinere teoretiske diskusjoner om dette emnet med minst ett tiår.

En av de tingene som gjør denne sjølbiografien så utrolig bra, er at den er så innmari godt skrevet. En annen ting er selvsagt at den handler om Bob Dylan. Boka er rik på detaljerte beskrivelser og interessante refleksjoner, mest fra/om de tidlige åra i New York, men den tar også enkelte dypdykk i seinere tid. Sjenerøs, er det ordet som dukker opp når jeg tenker på denne vakre teksten. Én ting får vi imidlertid ikke vite noe om, til tross for at teksten hele tida kretser rundt denne "avgjørende" hendelsen: den mytiske "motorsykkelulykken". Sånn sett er boka en teaser. Men så er det jo lovet en oppfølger …

Studentblekka Prosopopeia – som slett ikke er noen «blekke» lenger, men en riktig så lekker liten trykksak – feirer i disse dager 15-års jubileum. Dét er ingen liten prestasjon i seg sjøl. Tidsskriftet har holdt stand gjennom flere studentkull og en rekke forskjellige redaksjoner – og det er alltid lesverdig, noen ganger faktisk også riktig så bra.