Gjesteredaktør Monica Aasprong

Dette er en av de mektigste – og mest poetiske – romaner jeg vet om; fortellingen om den halvt jødiske enken Ida Ramundo og de to sønnene hennes i Roma under krigen, og hvordan deres liv belyser historien om andre verdenskrig. Boken er massiv som en Bibel, en iliade i formatet, et utførlig, detaljert epos som til tider er oppfragmentert i små barnevers, vuggeviser, for imellom de større historiske linjene går Morante dypt inn i detaljer; hvordan et barn lærer seg å snakke, hvordan strømpene sitter, bleien tørkes – men også hvordan kampene kjempes, offer kan bli bøddel, og at veien fra en ideologi til en annen kan være kort. Boka er kronologisk oppbygd med start i 1939, og strekker seg fram til sekstitallet. Ikke alle år får et eget kapittel, men mange får det, hvert av krigsårene, og hvert kapittel innledes med et storpolitisk sveip over krigshandlinger og det slår en når man ser dem samlet på denne måten, at de tegner et repetitivt mønster av imperialisme og brutalitet – man blir klar over i hvor stor grad andre verdenskrig også var en kamp mellom kolonimakter, om territorier utenfor Europa, en i vesten svært underkommunisert del av historien om andre verdenskrig.

På Bebelplatz i Berlin ligger en kvadratisk glassplate nedfelt i bakken. Kikker man ned ser man hvite tomme bokhyller langs veggene i et hvitt firkantig rom under jorda. Dette er et minnesmerke skapt av den israelske skulptøren Micha Ullman, Bibliotek, over bokbålet som fant sted der den 10. mai 1933. Plassen er oppkalt etter August Bebel, lederen for sosialdemokratene i Tyskland fra andre halvdel av 1800-tallet, og denne boken Die Frau Und Der Sozialismus fra 1879 (som fins fritt tilgjengelig på engelsk som e-bok i Gutenbergprosjektet), var en av bøkene som ble brent av nasjonalsosialistene. Den er kommet i mange opplag, men det er ikke lenge siden jeg oppdaget den: Hvorfor er ikke boken oftere sitert, referert til? Kan det være fordi man her har noe så sjeldent som en mannlig sosialist som ikke syntes kvinnekampen burde underordnes klassekampen?

Om man behøver litt oppbyggelig sosialistisk sanglyrikk: Kurt Weill, Bertolt Brecht, Jens Bjørneboe, Rudolf Nilsen! Frode Haltli på akkordeon, Rolf Erik Nystrøm på saksofon, Håkon Thelin på kontrabass og Maja Ratkjes uforlignelige stemme, her i tradisjonen etter Lotte Lenya Weill.

Denne boken pleier jeg ofte å ty til, en klassiker i østlig mystikk (bare tittelen gir en viss ro), skrevet av Isak Syreren, eller Isak av Nineve som han også kalles. Rundt midten av 600-tallet, som var en politisk svært urolig tid, var han biskop i Nineve, dagens Mosul, nord i Irak, før han bega seg ut i de ørkenliknende traktene mellom Tigris' utløp i Persiabukta og Zagrosbergene sørvest i Iran, og begynte sitt liv som eremitt. Han er en av østkirkens viktigste åndelige veiledere, kjent for sin store kjærlighet til alt skapt, mennesker, dyr, vekster, og utpreget økumenisk, talte for forståelse mellom de ulike forgreiningene i den kristne kirken. Han vektla konsentrasjon, sjelelig og fysisk, betydningen av å lytte innover. Slik var han også en tidlig representant, eller forløper for hesykasmen, en mystisk gruppering i middelalderen som fremmet og praktiserte det kontemplative livet, indre bønn, utledet fra det greske begrepet hesychia, som betyr hvile, stillhet. Boken er del av serien Silentium, viet litteratur 'født av ørkenens spritiualitet', med verker av blant andre Matta al-Miskîn og Thomas Merton.

Det svenske tidsskriftet Aiolos har viet et helt nummer til den danske poeten Inger Christensen. Vi møter tekster av henne selv, samt tekster om henne, av blant andre Herta Müller, Anne Carson, Marie Silkeberg, Anders Hultqvist. Man får teologiske perspektiver på diktningen, økologiske, litteratur- og musikkvitenskapelige, personlige, og en stor del av tekstene er om og fra utgivelsen Verden ønsker at se sig selv. Digte prosa udkast fra Inger Christensens papirer, dansk Gyldendal  i 2018 (redigert av Peter Borum & Marie Silkeberg). Christenseniana altså, for den frelste, men også egnet, tror jeg, til å lede flere til de umistelige bøkene. Det, Alfabet, Sommerfugledalen, Brev i april. Lys. Græs.

Denne diktsamlingen er bygd på brevvekslingen mellom Ingeborg Bachmann og Paul Celan. Det er en plaget skjønnhet i Jäderlunds dikt, poesien som friksjon, presisjon. Arbeidet med ørsmå bevegelser i språket. Som kan krafse i en når en leser, rikke ved noe i en, men også avdekke språkets avmakt, når det kommer til kontakt:

Vi vet ju inte

vet du

vet vi inte

är det vännen

någon har tid

En utgivelse med dikt fra hele Sextons forfatterskap, sju diktsamlinger i løpet av 60- og 70-tallet. Hun er kjent for å legge sitt personlige liv, kjærlighetslivet, familielivet, bart i skriften, men lar det ofte gå i møte med mytestoff, religiøse temaer. Fra The Death Notebooks som utkom i 1974, det året hun døde, finner man i utvalget to lengre sviter, 'Furierna' og 'O ni tungor', sistnevnte en rekke besvergende og uhørte salmer. Fra The Book of Folly (1972), 'Jesushandlingarna', med dikttitler som Jesus diar, Jesus vaken, Jesus lagar mat, og fra Transformations (1971), der hun bruker Grimms folkeeventyr som forelegg, finnes to dikt som kretser rundt motivene i eventyrene om Rødhette og Tornerose. Høy intensitet: humor, alvor, fatalisme i superb gjendiktning.

Kanskje en bok om å skrive? – med merkverdig få ord. En forfatter som fotograferer. En meditasjon over stedet: fravær, nærvær, forflytning. Når man behøver stillhet og avskjerming, kan man gå til denne boken, som viser fram forfatterstemmens upålitelighet, eller snarere, bevegelighet. En gardin sies å tilhøre et rom. Så dukker den opp et annet sted, i boken, er det samme sted? Man ser at ordene både følger og går imot bildene, nesten umerkelig, kanskje slik ord forholder seg til minner?

«Poesien, som all annen kunst, må bestå av følelser og fornemmelser som vejledes og udvikles med tanken» sier Farrokzhad i et intervju fra 1964, som er inkludert i denne sjeldent fine danske utgivelsen om hennes liv og verk. Forugh Farrokzhad ble født i Teheran i 1934, og døde samme sted som 32-åring i en bilulykke. Hun var kontroversiell, for sine brudd på konvensjoner både i skrift og liv, og ved siden av virket som poet var hun også filmregissør, kjent blant annet for den formfornyende dokumentaren Huset er sort (1969), om en koloni for spedalske nord i Iran. Boken inneholder to noveller ved siden av to av hennes fem diktsamlinger: En anden fødsel, gjennombruddsverket fra 1963, og den posthumt utgitte Lad os tro på begyndelsen af en kold årstid fra 1973. I åpningen av denne siste hypnotisk vakre samlingen står: «Et vindu der ender som en brøndskakt ved jordens hjerte / og åbner sig / mod det kjærligt gentagende blå». 

«Å skrive er som å elske: det er å forandres», sa Adonis fra scenen i Makedonia for fire år siden. Men denne poeten, opprinnelig fra Syria, nå bosatt i Paris etter mangeårig eksil i Beirut, skriver ikke bare om eksistensielle temaer, han holder etterhvert på å bli politisk like kontroversiell for en liberal høyreside som venstreside, uvillig som han er til å underordne seg et vestlig narrativ om de siste årenes krigføring i Midtøsten. Også i den arabiske verden er han kontroversiell, blant annet for sin kamp for kvinners rettigheter. Hans bok Vold og islam (Solum 2016), en samtale med den marokkanske psykoanalytikeren og forfatteren Houria Abdelouhaed, er nærmest en feministisk pamflett, man presenteres for kvinnelige politiske aktivister og forfattere fra tidligere tider i den arabiske verden, for eksempel egyptiske Hoda Shaarawi, eller den libanesisk-palestinske May Ziadé.

Boken. Platsens gårdag nu I - III er en trilogi, en polyfoni av stemmer: vi får følge den klassiske arabiske poeten al-Mutanabbi, i en rekonstruksjon av hans liv og verk, og dette løper sammen med et historisk plan, der man følger islams tidlige historie, avbrutt av diktsekvenser dedikert til arabiske poeter fra ulike epoker. Ikke helt enkel å følge for en vestlig leser som ikke har referansene parat, men boken er godt forsynt med noter, og mange av navnene gjentas flere ganger, som om han vil befeste dem i bevisstheten og historien. 

Etternavn er forankring, i slektslinjer, i landskap, mange av oss bærer navn fra en tid hvor mennesker var mer stedbundne, og noen ganger viser navnene også til tidligere slekters yrkestilhørighet, eller valgslektskaper. Verket er dessuten en rik kilde til eldre språkformer, og en påminnelse om formene i det norske landskapet, den spredte bebyggelsen. Viktig å betenke i en tid av sentralisering og nedbygging av distriktene. 

Forankret i det lokale, men uten etternavn, får vi følge Johannes i en fabel som er universell, og her er det en poet som skriver. En moderne norsk klassiker, med en fødselsscene som er gitt lyd (som et dikt!), to gamle menn i en båt, fjæresteiner, fiskegarn, liv og død koblet sammen, forunderlig vakkert og enkelt.

I sin tid den boken som førte meg til Bibelen. Jeg vil jo egentlig anbefale alle bøker av Dostojevskij, ja, hele den russiske litteraturhistorien i den grad jeg kjenner den, men Brødrene Karamazov: et verk om forholdet mellom religion, politikk, filosofi – med gestaltning så det forslår.

I desember gleder jeg meg alltid til å gjenhøre julesalmene i ulike tolkninger.

Særlig elsker jeg Elias Akselsens nakne stemme, og på juleplaten Her komme dine arme små innspilt i Lunderseter kapell på Finnskogen i 2003, kan man høre Hans Adolph Brorsons 'Mit hjerte alltid vanker, Jakob Sandes 'Det lyser i stille grender' eller Prøysens 'Julekveldsvise', min yndlingstolkning, og også arrangementene så befriende enkle, med Stian Carstensen på akkordeon, deres tolkning av den franske julehymnen 'O helga natt' (Adolphe Adam & Placide Cappeau). Familien Akselsen har også laget juleplaten Blå juleglede (2013), hvor Veronica og Stig Akselsen medvirker og blant annet synges Elias Blix' 'Kling no klokka', og den svenske versjonen av 'Staffansvisan'.

Andre kjære stemmer: Sondre Bratlands på Rosa frå Betlehem, innspilt i Fødselskirken i Betlehem i 1992, som også inkludrer Elias Blix' 'Kling no klokka', og 'Joli kjem', en palestinsk folketone, med norsk tekst av Erik Hillestad etter en palestinsk juletekst (Kirkelig kulturverksted 1992). Samt Bob Dylan på platen Christmas in the heart 2009 Columbia Records, hans 'Carol of the Drum', av Katherine Davis, eller hans versjon av den katolske julesalmen, Adeste fideles, O come all ye faithful, joyful and triumphant - -